Konstruktør: Morten Larsen

En av dem som følger meg, sendte meg en melding om norsk kultur og norske verdier. Vedkommende spurte hvordan Norge vil se ut for barnebarna våre.

Jeg har tenkt mye på det spørsmålet. For jeg kjenner også på en uro.

Jeg er ikke redd for at mennesker lever ulikt. Jeg er redd for at Norge endrer seg raskere enn vi klarer å bygge fellesskapet som skal holde oss sammen. Da må vi tørre å snakke om både tallene og det som skjer bak dem. Per 1. januar 2026 bodde det 768 203 innvandrere og norskfødte med to innvandrerforeldre i Norge fra en landgruppe som omfatter blant annet Afrika, Asia og Europa utenom EU/EFTA og Storbritannia. Det er omtrent 293 000 flere enn i 2016. Landgruppeinndelingen har endret seg noe, så sammenligningen er omtrentlig.

Hvis antallet øker med like mange personer per år som det siste tiåret, nærmer det seg 1,06 millioner i 2036 – rundt 38 prosent flere enn i 2026. Det er mitt regneeksempel, ikke en prognose fra SSB. Familieinnvandring kan påvirke utviklingen, men er allerede med i den historiske veksten regnestykket bygger på. Den kan ikke bare legges til på toppen.

Tallene forteller at Norge endrer seg. De forteller ikke om integreringen virker. Det er der min egentlige bekymring ligger.

I Oslo hadde 13 966 grunnskoleelever vedtak om forsterket norskopplæring i skoleåret 2025/26. Det er 21,6 prosent av elevene. Jeg er glad for at de får hjelp. Men jeg vil vite hva som skjer etterpå. Lærer de godt nok norsk til å følge undervisningen, få venner og finne sin plass videre i livet?

Og så er det friheten. I 2025 registrerte mangfoldsrådgivere 1 101 saker om negativ sosial kontroll og æresrelatert vold. Sakstallene viser ikke hvor mange som totalt er utsatt, eller om problemet samlet har økt. Men bak sakene står unge mennesker som trenger hjelp til å bestemme over egne liv.

Et barn skal lære norsk. En jente skal kunne velge kjæreste. En gutt skal kunne velge sin vei. Alle skal kunne tro – eller la være – uten frykt.

Det gjør vondt å tenke på at dette ikke er en selvfølge for alle som vokser opp i Norge. Og jeg blir frustrert når svaret fra politikerne blir enda en plan, enda et tiltak, enda en tale – uten at vi får vite om det faktisk hjelper.

Jeg vil vite om barna som trenger ekstra norskopplæring, lærer godt nok norsk. Hvis de ikke gjør det, må hjelpen bli bedre. Ikke om fem år. Nå, mens de fortsatt går på skolen.

Jeg vil at en ungdom som lever under press hjemme, skal vite at det finnes en voksen å gå til. En som forstår hva det kan koste å si fra, og som kan gi trygg hjelp.

Og jeg vil at politikerne skal være ærlige om hvor stor innvandring Norge har kapasitet til å håndtere godt. Da må de også snakke åpent om familieinnvandring, om skolene og om hjelpetjenestene. Ikke bare om hvor mange som kommer, men om hva som skjer etterpå.

Jeg skriver dette fordi jeg bryr meg om landet barnebarna våre skal arve. Jeg vil at de skal kjenne igjen et Norge der vi forstår hverandre, og der friheten gjelder alle – også dem som må kjempe for den hjemme.

Jeg ber ikke om enda en festtale om integrering. Jeg ber om at vi lærer barna norsk, beskytter dem som trenger det, og tør å endre politikken når resultatene ikke er gode nok.

Kilder

• SSB: Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre, 2026 • SSB: Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre, 2016 • SSB: Analyse av familieinnvandring til flyktninger • Oslo kommune: Statistikk om grunnskolen • Bufdir: Tall om negativ sosial kontroll og æresrelatert vold