Konstruktør: *Morten Larsen
Vi diskuterer stadig hvem som blir krenket. Jeg tror vi overser noe viktigere: menneskene som aldri sier det de egentlig tenker.
Jeg kom nylig over en Aftenposten-artikkel fra 2021 med spørsmålet: «Blir folk for lett krenket i dag?» En Norstat-undersøkelse viste tydelige forskjeller mellom blant annet kjønn og partipreferanser.
Undersøkelsen er fem år gammel. Men da jeg leste den nå, slo det meg at kanskje selve spørsmålet er blitt gammelt. Ikke fordi krenkelsesdebatten er borte, men fordi jeg tror vi stirrer på feil sted.
Vi ser på eksplosjonen. Jeg er mer interessert i sekundene før noen tenner lunten.
Kanskje er krenkelsen bare det synlige problemet. Det mindre synlige er publikumskollaps.
Ytringsfrihet handler om hva du har lov til å si. Jeg er blitt mer opptatt av hva det koster å si det. Jeg kaller det ytringsprisen.
Du kan ha full juridisk rett til å mene noe og samtidig vite at det kan koste venner, kunder, jobbmuligheter, omdømme eller en plass i flokken. Kritikk er ikke sensur. Folk må få svare, protestere og bli forbannet. Men vi mennesker følger med. Vi ser hva som skjer med andre, og lærer hvor de sosiale minefeltene ligger.
For noe har skjedd med publikum.
På nettet kan familie, venner, kolleger, kunder og totalt fremmede plutselig sitte på samme digitale første rad. Forskere kaller fenomenet «context collapse»: Publikum som før var adskilt, møtes i samme rom.
Jeg liker det norske ordet publikumskollaps.
Og publikum kollapser ikke bare i rom. Det kollapser i tid. Forskere har også beskrevet «time collapse»: Det du sa til ett publikum på ett tidspunkt, kan dukke opp foran et helt annet publikum mange år senere.
Du vet altså ikke lenger helt hvem du snakker til. Du vet heller ikke når de kommer til å høre deg.
Og det forandrer hva du sier.
Så sitter du der med fingeren over «publiser». Hva vil sjefen tenke? Hva hvis en kunde ser det? Hva hvis noen tar skjermbilde? Hvordan ser setningen ut uten sammenhengen? Hva hvis den dukker opp igjen om ti år?
Slett.
Ingen forbød deg å skrive. Ingen sensurerte deg. Ingen ble krenket.
Ingenting skjedde.
Og akkurat der begynner problemet.
Forestill deg en elektriker. 43 år. Tjue år ute i faget. Han har sett noe ved norsk energipolitikk som kanskje aldri har vært innom et departement eller et kommentariat. En kveld skriver han en kommentar.
Den er ikke perfekt. Et argument halter. Et par formuleringer er klønete. Men midt i teksten ligger en original tanke.
Så stopper han.
Jobben. Kundene. Familien. Skjermbildet. Google.
Slett.
Neste morgen skjer ingenting. Ingen avis skriver at Norge mistet en interessant idé klokken 23.47. Ingen forsker registrerer den. Ingen ytringsfrihetsindeks får utslag.
Vi kan måle det som blir sagt. Men hvordan måler vi ideen som aldri kom ut?
Det er den usynlige stillheten.
Selvsagt er ikke all slik stillhet et problem. Noen kommentarer bør få ligge natten over, og noen tanker blir bedre av å bli tenkt en gang til. Selvkontroll er ikke sensur. Et samfunn der alle sier alt de tenker, hele tiden, ville neppe vært noe fristed for gode ideer.
Det interessante er derfor ikke hvordan vi får folk til å si alt. Spørsmålet er når sunn tilbakeholdenhet går over i noe annet. Når blir ytringsprisen så høy at vi ikke bare filtrerer bort støyen, men også tanker offentligheten kunne hatt bruk for?
Det spørsmålet blir enda mer interessant når den digitale hukommelsen blir bedre.
Internett kunne lagre nesten alt, men mye ble i praksis begravet. En gammel kommentar kunne eksistere et sted uten at noen noensinne fant den igjen. AI endrer ikke nødvendigvis hva som finnes. Men den kan endre hvor lett det er å finne, sammenstille og analysere det.
Før kollapset publikum. Så kollapset tiden.
Nå kan også avstanden mellom arkivet og den som leter, begynne å forsvinne.
Se for deg at en fremtidig arbeidsgiver ikke googler deg. En digital agent gjør jobben: kommentarer, bilder, intervjuer, gamle standpunkter og ting du skrev før livet lærte deg noe annet.
Maskinen trenger ikke kalle deg et dårlig menneske.
To ord holder: Omdømmerisiko: forhøyet.
Dette er et scenario, ikke en beskrivelse av norsk arbeidsliv i dag. Men teknologien trenger ikke komme så langt før den påvirker hvordan vi oppfører oss. Det holder at vi tror den kan komme.
Da begynner vi å rydde før noen ber oss rydde.
Og her møter spørsmålet om ytringsfrihet et annet spørsmål vi snakker langt mindre om: glemsel.
Vi har brukt tusenvis av år på å bekjempe den. Skrift lot ordene overleve mennesket. Fotografiet lot øyeblikket overleve tiden. Databaser og internett gjorde stadig mer av livet søkbart og lagringsbart. Vi har stort sett behandlet glemsel som en teknisk svakhet vi endelig var i ferd med å beseire.
Men hva hvis glemsel også var en sosial sikkerhetsventil?
Den idiotiske kommentaren som 17-åring kunne dø sammen med kvelden. Den håpløse politiske analysen fra ungdommen trengte ikke marsjere bak deg resten av livet med et skjermbilde i hånden. De fleste dumme ting mennesker sa, forsvant. Ikke fordi noen hadde rett til å få dem slettet, men fordi verden ganske enkelt gikk videre.
Det ga oss noe vi kanskje ikke forsto verdien av. Du kunne lære. Skifte mening. Bli en annen.
Derfor tror jeg vi trenger noe større enn retten til å bli glemt: Retten til å bli en annen.
Et samfunn som tror mennesker kan lære, må også tåle beviset på at læring faktisk har skjedd. «Ja, det sa jeg. Jeg tok feil.» Noen ganger burde det være et tegn på utvikling, ikke starten på en rettssak mot fortiden.
For hva betyr egentlig personlig utvikling dersom alle tidligere versjoner av deg fortsatt står ved siden av den du er i dag?
Det er her dette begynner å handle om mer enn omdømme, sosiale medier og gamle Facebook-kommentarer. Det handler om hvilke tanker som faktisk får anledning til å bli prøvd mot andre tanker.
Kan vi ha full ytringsfrihet og samtidig miste tankemangfold?
Jeg tror vi kan.
For loven kan beskytte munnen din. Den kan ikke beskytte tanken du dreper før den når munnen.
Og dersom mennesker filtrerer seg selv før de publiserer, oppstår et nytt spørsmål når maskiner lærer av det vi faktisk etterlater oss: Hva skjer dersom AI lærer av en offentlighet som allerede er filtrert, og vi deretter bruker den samme teknologien til å hjelpe oss med å formulere nye tanker?
Jeg vet ikke. Det er derfor spørsmålet interesserer meg.
Ingen konspirasjon er nødvendig. Ingen sensurminister. Ingen trenger engang å bestemme at noe skal forsvinne. Det holder med millioner av små, hver for seg fornuftige valg om å formulere seg litt tryggere, litt penere og litt mindre farlig.
Problemet, hvis det finnes, ligger i summen.
For nye ideer kommer sjelden ferdig kvalitetssikret. De begynner som rot, mistanker, halvferdige resonnementer og dårlige argumenter som trenger motstand før de kan bli gode. Det betyr ikke at enhver upopulær tanke er klok, eller at enhver provokasjon skjuler en genial idé. De fleste halvferdige tanker er nettopp halvferdige.
Men noen av dem blir til noe.
Og for å finne ut hvilke, må vi kunne slippe dem ut mens de fortsatt er uferdige.
Det er nettopp det som kan bli vanskelig når alt kan lagres, finnes igjen og vurderes av mennesker du aldri visste at du snakket til. Da blir det fristende å polere litt til. Moderere. Legge inn et forbehold. Skrive om den setningen som kan misforstås.
Helt til nesten alle høres ut som de har gått på samme kommunikasjonskurs.
Kanskje er det derfor en av de viktigste setningene i en levende offentlighet også kan bli en av de vanskeligste å si i et stadig mer dokumentert samfunn:
«Jeg kan ta feil, men hva hvis …?»
Vi bruker enorme ressurser på å diskutere grensene for det som blir sagt. Kanskje burde vi interessere oss mer for det som aldri kommer så langt.
Tanken som nesten ble formulert. Spørsmålet som nesten ble stilt. Ideen som ble skrevet, lest én gang og slettet. Ingen forbød den. Ingen sensurerte den. Ingen ble krenket av den.
Vi får bare aldri vite hva vi mistet.
Det er den usynlige stillheten.
---
Kilder
Aftenposten (2021): «Blir folk for lett krenket i dag? Menn og Frp-velgere skiller seg klart ut.» Artikkelen og Norstat-undersøkelsen er utgangspunktet for teksten.
Marwick, A.E. & boyd, d. (2011): «I tweet honestly, I tweet passionately: Twitter users, context collapse, and the imagined audience», New Media & Society.
Brandtzæg, P.B. & Lüders, M. (2018): «Time Collapse in Social Media: Extending the Context Collapse», Social Media + Society.
AI-delen er et tankeeksperiment. «Ytringsprisen», «publikumskollaps», «den usynlige stillheten» og «retten til å bli en annen» brukes her som mine egne begreper og refleksjoner.