Konstruktør: Morten Larsen

Jeg har tenkt litt på den kommunistiske drømmen. Ikke fordi Norge er på vei til å bli kommunistisk. Det er vi ikke. Men fordi det ligger et spørsmål der som jeg synes begynner å bli ganske aktuelt: Hvor mye kan vi flytte fra individet til staten før vi begynner å ødelegge noe av det som faktisk får samfunnet til å fungere?

Marx så et samfunn der noen få satt på kapitalen, mens resten solgte arbeidskraften sin. Han ville gjøre eierskapet kollektivt og fordele rikdommen mer rettferdig. Vi vet hvordan mange av forsøkene endte. Makten forsvant ikke. Den flyttet seg. Staten som egentlig skulle bli mindre viktig, ble enorm.

Norge kan selvfølgelig ikke sammenlignes med Sovjetunionen. Det er heller ikke kommunismen som er sammenligningen. Det er makten.

Jeg sier ikke at formuesskatt er kommunisme. Eller arveskatt. Eller høye skatter generelt. Det blir for dumt. Poenget er at makt ikke blir ufarlig bare fordi staten har den. Også en demokratisk og velmenende stat kan bli for stor.

Jeg tror vi i Norge er blitt for lite opptatt av hvor den grensen går.

Vi tar verdiskapingen for gitt

Norge har fått til noe ganske genialt. Vi har kapitalisme i bunnen og en stor velferdsstat på toppen. Folk jobber, bedrifter tjener penger, noen investerer og tar risiko. Staten tar sin del og finansierer sykehus, skoler, pensjoner, veier og sikkerhetsnettet vårt.

Og ja: Den sterke staten har også bidratt til verdiskapingen. Utdanning gir kompetente arbeidstakere. Barnehager gjør det mulig for flere å jobbe. Helsevesenet holder mennesker i arbeid. Infrastruktur, sikkerhet og høy tillit gjør det enklere å drive bedrift. Jeg kjøper hele det argumentet.

Men det følger ikke av dette at enda litt mer stat alltid er bedre. På et tidspunkt har også den neste skatten en kostnad. Den neste reguleringen har en kostnad. Den neste ytelsen må finansieres.

SSB beregnet offentlige utgifter i 2025 til rundt 60 prosent av Fastlands-BNP når enkelte fondsrelaterte utgifter holdes utenfor. Skatter og avgifter uten petroleum lå litt over 40 prosent.[1] Det betyr ikke at staten kontrollerer 60 prosent av økonomien.

Men det er fortsatt en jævlig stor maskin vi skal holde i gang. Og jeg synes vi snakker altfor mye om hvor vi kan hente den neste milliarden, og altfor lite om hvordan vi skal skape den.

Vi trenger folk som bygger ting

Ta formuesskatten. Problemet er ikke at den gjør det umulig å bygge bedrifter i Norge. Det gjør den åpenbart ikke. Problemet er at den legger en løpende kostnad på eierskap også når verdiene ikke ligger som penger på eierens konto.

En gründer kan sitte med et selskap verdt mange millioner uten å ha disse millionene tilgjengelig privat. Verdiene kan være bundet i selskapet, mens virksomheten trenger pengene til lønn, teknologi, maskiner og vekst. OECD peker på at formuesskatten kan svekke investeringene, særlig i små og familieeide selskaper, blant annet fordi beskatningen kan gi negativ avkastning etter skatt.[2]

Selvfølgelig skal folk med mye penger betale skatt. Det er ikke poenget. Poenget er at vi virker mer opptatt av hvordan vi skal skattlegge den formuen som allerede finnes enn av hvordan vi får den neste til å bli skapt her.

Når en gründer bygger et selskap fra null til en milliard, har vi ikke bare fått en milliardær vi kan irritere oss over. Vi kan ha fått hundrevis av jobber, leverandører, teknologi, eksport og skatteinntekter.

Vi trenger faktisk disse menneskene.

OECD mener Norge bør redusere beskatningen av arbeid og kapital og i stedet øke skatt på blant annet eiendom og gjeninnføre skatt på arv.[2] Jeg skjønner regnestykket.

Men det er summen jeg er opptatt av. Hvis staten over tid kan legge stadig nye skatter og kostnader på det du eier, er det legitimt å spørre hvor grensen går. På et tidspunkt må eiendomsrett bety at noe faktisk er ditt.

Tid er også skatt

Ingen lager en idiotisk regel med vilje. Hver regel har en begrunnelse: miljø, sikkerhet, arbeidsmiljø, personvern, dokumentasjon eller kontroll. Problemet oppstår når vi legger én oppå den andre.

OECD peker på administrative og regulatoriske byrder som et hinder for etablering og vekst i norsk næringsliv.[3]

En skatt ser du på kontoen. Byråkratiet forsvinner i tid. Tre måneder her. Et skjema der. En konsulent. En rapport. Ny behandling. En klage. Seks måneder til.

Ingen sender deg regningen. Men du har betalt den.

Tid er også skatt

Regnestykket vi ikke slipper unna

Dette hadde vært enklere hvis Norge hadde masse unge mennesker på vei inn i arbeidslivet. Det har vi ikke.

SSBs hovedalternativ viser rundt 6,21 millioner innbyggere i 2050. Etter 2046 forventes flere dødsfall enn fødsler, og videre befolkningsvekst kommer da fra nettoinnvandring.[4]

Vi blir eldre. Mer pensjon. Mer helse. Mer omsorg. Relativt færre til å betale. Finansdepartementet har beregnet at bare ett prosentpoeng høyere sysselsetting blant 20–64-åringer kan redusere det langsiktige inndekningsbehovet i offentlige finanser med rundt 18 milliarder 2024-kroner.[5]

Det sier noe ganske grunnleggende: Vi trenger ikke først og fremst flere skatteobjekter. Vi trenger flere folk i jobb.

Oljefondet gjør Norge absurd mye rikere og gir oss en handlefrihet de fleste land bare kan drømme om. Men det kan ikke pleie en gammel dame på Lillehammer, bygge en bolig i Oslo eller fylle en ledig sykepleierstilling i Tromsø.

Penger kan betale for arbeidskraft. De kan ikke trylle den frem.

Og ja, da må vi snakke om innvandring

Her synes jeg norsk debatt blir rar. Enten er innvandring løsningen på arbeidskraftmangelen, eller så er den problemet med velferdsstaten. Begge deler er for enkelt. En svensk lege, en polsk elektriker, en amerikansk gründer og en flyktning som kommer uten norskkunnskaper og med lite formell utdanning er åpenbart ikke det samme økonomiske regnestykket.

I 2025 var 67,5 prosent av innvandrere mellom 20 og 66 år sysselsatt, mot 79,5 prosent i befolkningen uten innvandrere. Forskjellene mellom grupper er store.[6] Samtidig økte antallet sysselsatte innvandrere med nesten 11 000 fra 2024 til 2025, mens antallet sysselsatte i resten av befolkningen falt med rundt 6 900.[6]

Så nei. Spørsmålet er ikke om «innvandring lønner seg».

Spørsmålet er: Jobber folk?

Hvis mennesker kommer hit, lærer norsk, jobber, betaler skatt og bygger et liv, trenger Norge dem. Hvis store grupper blir stående permanent utenfor arbeidslivet, får vi et problem. Ikke fordi de er innvandrere, men fordi noen må betale regningen.

Og akkurat det samme gjelder oss som er født her. Sykdom, funksjonsevne og livssituasjon er reelle ting. Men prinsippet bør være ganske ukontroversielt: Når arbeidsevnen er der, skal arbeid være forventningen.

Det er ikke brutalt. Det er sånn en velferdsstat overlever.

Vi kan heller ikke importere oss ut av problemet. Innvandrere blir også gamle. SSB forventer at innvandrerbefolkningen både blir større og eldre frem mot 2050.[4]

Det er summen

Jeg mener ikke at staten har skapt eldrebølgen, integreringsproblemene, boligkrisen eller svak produktivitetsvekst. Men alle disse tingene ender til slutt i det samme regnestykket.

Flere eldre. Flere offentlige forpliktelser. For mange utenfor arbeidslivet. Behov for innvandring, boliger, kapital, gründere og folk som gidder å satse.

Når regningen vokser, vender politikken stadig tilbake til spørsmålet: Hvor kan vi hente mer?

Jeg mener vi burde spørre langt oftere: Hvordan får vi mer arbeid, mer kapital og mer verdiskaping å hente skattene fra?

Og så er det tilliten

Jeg har ikke noe problem med å betale skatt når jeg tror systemet fungerer. Jeg har heller ikke noe problem med at pengene mine går til mennesker som faktisk trenger hjelp. Det er hele poenget med en velferdsstat.

Men solidaritet krever gjensidighet. Den norske modellen fungerer fordi de fleste av oss aksepterer en ganske enkel avtale: Vi bidrar når vi kan, og fellesskapet stiller opp når vi trenger det.

Hvis mennesker opplever at de skal jobbe mer, betale mer og vente lenger på offentlige tjenester, samtidig som systemet ikke klarer å skille godt nok mellom dem som ikke kan bidra og dem som kunne bidratt mer, får vi et problem. Da handler det ikke bare om penger. Det handler om tillit.

Og uten den blir den norske modellen fryktelig dyr å holde sammen.

Tilbake til Marx

Kommunismen så et reelt problem: For mye økonomisk makt hos noen få private eiere. Men løsningen skapte et annet problem: enorm makt hos staten.

Norge er ikke Sovjetunionen. Selvfølgelig ikke. Poenget er heller ikke at vi er på vei dit. Poenget er at makt ikke blir ufarlig bare fordi staten har den.

Også en demokratisk stat med gode intensjoner kan skattlegge for mye, regulere for mye, love for mye og gjøre for mye. Til slutt kan vi få et ganske merkelig samfunn hvor stadig flere er avhengige av staten, samtidig som staten er avhengig av stadig færre som skaper verdiene den fordeler.

Det er den retningen jeg mener vi må passe oss for. Ikke for å rive ned velferdsstaten, men for å redde den.

Samfunnskontrakten trenger egentlig ikke være så komplisert: De som kan jobbe, skal jobbe. De som kan skape, skal få rom til å skape. De som lykkes, skal bidra. Og de som faktisk trenger hjelp, skal vite at vi andre stiller opp.

Vi kan krangle om hvordan rikdommen skal fordeles. Det skal vi også. Men det spørsmålet kommer ikke først.

Rikdommen kommer fra mennesker som går på jobb. Som bygger, investerer, ansetter og tar risiko. Fra innvandreren som lærer norsk og får sin første jobb. Fra gründeren som setter sparepengene inn i noe som kanskje går rett til helvete.

Det er der Norge skapes.

Stortinget kan vedta skatter, støtteordninger, rettigheter og reguleringer. Men Stortinget kan ikke vedta verdiskaping.

--

Hvorfor jeg skrev dette

Jeg skrev ikke denne teksten fordi jeg ønsker et kaldere samfunn eller en mindre velferdsstat. Egentlig er det motsatt.

Jeg er glad i den norske modellen. Jeg vil at vi skal stille opp for mennesker som trenger hjelp. Men nettopp derfor mener jeg vi må snakke mer om hva som faktisk gjør modellen mulig.

Vi diskuterer mye hva staten skal gjøre mer av, hvem som skal få mer, og hvor vi kan hente mer penger. Jeg savner at vi snakker like mye om menneskene som skal jobbe, skape verdiene og betale for det.

For meg henger skatt, gründere, arbeidsliv, innvandring og velferd sammen. Jeg tror på solidaritet, men også på ansvar. De som kan jobbe, skal jobbe. De som tør å satse, skal få rom til det. De som lykkes, skal bidra. Og de som faktisk trenger hjelp, skal vite at vi stiller opp.

Jeg ønsker ikke mindre fellesskap. Jeg ønsker et fellesskap vi fortsatt har råd til.

Kilder [1] Statistisk sentralbyrå (SSB), Offentlig forvaltnings inntekter og utgifter, 2025. [2] OECD, OECD Economic Surveys: Norway 2026, juni 2026. [3] OECD, OECD Economic Surveys: Norway 2026 – Resetting regulatory frameworks to revive business dynamism. [4] Statistisk sentralbyrå, Nasjonale befolkningsframskrivinger 2026. [5] Finansdepartementet, Meld. St. 33 (2023–2024) – En forsterket arbeidslinje, beregninger basert på Perspektivmeldingen. [6] Statistisk sentralbyrå, Sysselsetting blant innvandrere, registerbasert, 4. kvartal 2025.