Konstruktør: *Morten Larsen

Martin Bech Holte advarer mot at oljefondet har gjort Norge mindre skjerpet. Ali Esbati og bidragsyterne i «For rikt for hvem?» utfordrer diagnosen. Jeg har ikke fasiten, men mener begge perspektivene må tåle et mer jordnært spørsmål: Hva får vi egentlig igjen for rikdommen, og hvem tar ansvaret når resultatene uteblir?

I dag ble det en tekst der jeg ser nærmere på to viktige perspektiver på norsk økonomi. Martin Bech Holte spør om oljerikdommen har svekket vår evne til å prioritere og skape nye verdier, mens Ali Esbati og bidragsyterne i «For rikt for hvem?» utfordrer både diagnosen og forståelsen av hvordan verdier skapes og fordeles.

Jeg har ikke alle svarene, og det er heller ikke poenget. Men jeg har klare meninger om hva vi bør stille spørsmål ved, og hva vi må tørre å diskutere. Med Oppsal og Oslo øst som mitt utgangspunkt ønsker jeg å trekke debatten nærmere hverdagen, der økonomiske beslutninger faktisk får konsekvenser. For meg handler dette ikke om å kåre en vinner mellom to bøker, men om å forstå hva rikdommen vår betyr i praksis.

Oppsal ble ikke bygget av oljefondet

Jeg kommer fra Oppsal på Oslo øst, fra en drabantby bygget på en enkel idé om at vanlige arbeidsfolk skulle ha råd til et ordentlig liv. Bolig, skole, kollektivtransport, idrettslag og et nærmiljø som fungerte, var ikke luksus for de få, men en del av ambisjonen om et samfunn med muligheter for mange. Det var ikke veldedighet. Det var samfunnsbygging.

Oppsal ble bygget gjennom politiske prioriteringer, arbeidsinnsats og en forståelse av at fellesskap og verdiskaping måtte gå hånd i hånd. Det perspektivet savner jeg når økonomene diskuterer hvor rikt Norge egentlig er. Vi snakker om milliarder som om penger i seg selv er et mål på hvor godt et samfunn fungerer, mens spørsmålene om hva vi bygger, hva vi forbedrer og hvem som faktisk får muligheter, altfor ofte havner i bakgrunnen.

Holte har et poeng, men forklaringen må tåle motstand

I «Landet som ble for rikt» advarer Martin Bech Holte mot at oljerikdommen har svekket Norges evne til å prioritere, effektivisere og skape nye verdier. Jeg tar bekymringen alvorlig. Jeg mener vi altfor ofte møter problemer med nye bevilgninger, planer og administrative lag, mens det snakkes mindre om hva som faktisk ble levert. Hvor mange problemer ble løst, hva ble enklere for innbyggerne, og hvilke tiltak ble avsluttet fordi de ikke virket?

Jeg aksepterer ikke at mer pengebruk automatisk betyr bedre velferd. Men jeg kjøper heller ikke at oljefondet alene kan forklare hvorfor norsk produktivitetsvekst har avtatt. Her finnes også internasjonale utviklingstrekk og strukturelle endringer som må tas med i regnestykket. Holte stiller et nødvendig spørsmål om prioriteringer, men forklaringen hans må tåle den samme kritiske kontrollen som han krever av politikerne.

Esbati utfordrer diagnosen, men hva med resultatene?

I «For rikt for hvem?» utfordrer Ali Esbati og bidragsyterne Holtes framstilling av norsk økonomi. De løfter fram velferdsstatens betydning, verdiskaping og fordeling, og minner oss om at offentlig sektor ikke bare bruker penger, men også skaper verdier. Der er jeg enig. En sykepleier er ikke bare en utgiftspost, en lærer er ikke et problem for statsbudsjettet, og en barnehage er langt mer enn en kostnad. Dette er grunnleggende samfunnsfunksjoner som både skaper trygghet og legger til rette for at andre kan arbeide og skape verdier.

Men også dette perspektivet må tåle kritiske spørsmål. Når vi diskuterer verdien av offentlige tjenester, må vi samtidig diskutere hvordan vi sikrer kvalitet, tilgjengelighet og effektiv ressursbruk. Det er ikke nok å fastslå at fellesskapsløsninger er viktige. Vi må undersøke hvordan de fungerer i praksis. Når mennesker sendes mellom offentlige kontorer og saksbehandlingen trekker ut, hjelper det lite at systemet er bygget på gode intensjoner. Da må vi tørre å spørre hvem som har ansvaret for å forbedre det.

Ville vi klart å bygge et nytt Oppsal i dag?

Det er når jeg ser på boligmarkedet i Oslo at debatten virkelig blir konkret. Unge mennesker arbeider, betaler skatt og gjør det samfunnet forventer av dem, men opplever likevel at veien inn på boligmarkedet er vanskelig. Da tenker jeg på Oppsal, på drabantbyen som ble bygget med ambisjonen om at vanlige mennesker skulle kunne etablere seg, og jeg stiller spørsmålet: Ville vi klart å bygge et nytt Oppsal i dag, med boliger som en bussjåfør, en helsefagarbeider eller en butikkansatt faktisk hadde råd til?

Jeg tviler. Kombinasjonen av tomtepriser, byggekostnader, finansieringsvilkår og reguleringsprosesser gjør boligbygging krevende. Dette er verken bare markedets eller politikernes ansvar, men et samspill som ikke leverer godt nok. Jeg vet at vi ikke kan kopiere boligpolitikken fra 1950-tallet. Oslo er en annen by i dag, og forutsetningene har endret seg. Men nettopp derfor vil jeg vite hva som må til for å gjenskape ambisjonen om at mennesker med vanlige inntekter skal kunne etablere seg i byen.

Jeg mener boligpolitikken må vurderes etter hvor mange egnede boliger som faktisk blir bygget, og hvem som har råd til dem, ikke etter antall strategier og politiske løfter. Det krever mer forutsigbare reguleringsprosesser, realistiske byggekostnader og rammevilkår som gjør prosjekter gjennomførbare. Og det krever at noen tar ansvar for helheten.

Jeg er ikke mot staten. Jeg er mot systemer som ikke virker

Jeg tror på fellesskapet, men ikke på at enhver offentlig ordning automatisk er god bare fordi den er offentlig. Jeg tror på privat verdiskaping, men heller ikke på at markedet løser samfunnets problemer dersom politikerne bare trekker seg unna. Jeg vil ha en velferdsstat som leverer, et næringsliv som får skape, en boligpolitikk som faktisk bygger boliger, og et politisk system som tør å prioritere, evaluere og avslutte tiltak som ikke fungerer.

For meg er ikke effektivitet et høyreord, og fellesskap er ikke et venstreord. Begge deler er nødvendig for et samfunn som skal fungere. Vi må slutte å behandle bevilgninger som resultater og gode intensjoner som gjennomføring. Det er ikke nok å spørre hvor mye staten bruker, eller hvem som får del i rikdommen. Vi må også spørre hvem som har ansvar for at pengene, arbeidskraften og kompetansen faktisk blir omsatt i noe som fungerer.

Oljefondet kan ikke ta nattevakten

Vi har en enorm nasjonal finansformue, men oljefondet kan ikke ta nattevakten på sykehjemmet, undervise en skoleklasse, reparere en vannledning eller bygge en bolig uten at mennesker gjør arbeidet. Derfor er jeg mer opptatt av hvordan vi bruker arbeidskraften, kompetansen og tiden vår enn av hvem som vinner den ideologiske kampen om statens størrelse.

Vi trenger produktivitet, men produktivitet kan ikke bare bety at folk skal løpe fortere. Det må også bety bedre teknologi, klokere organisering, mindre unødvendig administrasjon og mer tid til det som faktisk skaper verdi.

Rikdommen må ned på gateplan

Jeg kommer fra Oppsal, og jeg vet hva det betyr at et samfunn bygger for vanlige mennesker. Den ambisjonen mener jeg Norge må finne tilbake til, ikke ved å romantisere fortiden, men ved å stille strengere krav til framtiden.

Holte stiller spørsmål ved pengebruken, mens Esbati og medforfatterne spør hvem rikdommen kommer til gode. Jeg vil ha svar på begge deler, men også vite hvem som tar ansvar for gjennomføringen. Hva ble bygget, hva ble forbedret, hvilke hindringer ble fjernet, og hvem fikk faktisk nye muligheter?

Jeg vil ikke ha et Norge som bare er rikt på papiret. Jeg vil ha et Norge som fungerer på bakken. Norge har en enorm finansformue, men det betyr ikke at vi har ubegrenset med arbeidskraft, kompetanse eller kapasitet. Nettopp derfor må vi være mer opptatt av hva ressursene faktisk skaper.

Hvis vi ikke klarer å gi neste generasjon de mulighetene som var selve ideen bak steder som Oppsal, har vi et større problem enn størrelsen på oljefondet. Da har vi glemt hva rikdommen skulle brukes til.

Kilder

1. Martin Bech Holte (2025): Landet som ble for rikt. Kagge Forlag. 2. Ali Esbati (red.) (2026): For rikt for hvem? Res Publica. 3. Oslo kommune – Ambisjoner for Oppsal. Drabantbyens historie og utvikling. 4. Byantikvaren i Oslo – Etterkrigstidens massebyggeri. 5. SSB (2026) – Få igangsettingstillatelser til nye boliger.