Konstruktør: Morten Larsen
Har Oljefondet gjort staten mindre effektiv ?
2026 er den strukturelle bruken av fondsmidler anslått til 579 milliarder kroner. Det tilsvarer 2,7 prosent av fondets verdi – under handlingsregelens langsiktige rettesnor på 3 prosent.
Målt på den måten ser Norge ganske forsiktig ut. Men de samme 579 milliardene tilsvarer 12,6 prosent av trend-BNP for Fastlands-Norge.
Vi kan altså være forsiktige målt mot størrelsen på fondet, samtidig som pengene fra fondet får stadig større betydning for finansieringen av offentlige utgifter.
Da er kanskje ikke det mest interessante spørsmålet hvor stor prosentandel av Oljefondet vi bruker.
Kanskje vi også bør spørre hva det gjør med oss at vi nesten alltid har råd.
Når kostnaden blir mindre synlig
Finansdepartementets beregninger viser at omtrent to tredeler av fondsmidlene som ble faset inn fra 2001 til 2024, gikk til økte offentlige utgifter. Omtrent én tredel gikk til lavere skatter og avgifter.
Det betyr selvfølgelig ikke at pengene er sløst bort. De har bidratt til å finansiere sykehus, skoler, politi, forsvar, samferdsel og velferd. Norge har høy levestandard, sterke statsfinanser og offentlige tjenester mange andre land gjerne skulle hatt.
Men fondet har også gitt oss en mulighet de fleste andre land ikke har: Vi kan øke offentlig pengebruk uten at hele kostnaden samtidig må komme som høyere skatt eller lavere utgifter et annet sted.
Jeg tror denne forskjellen er viktigere enn vi ofte snakker om. Tenk deg at staten ønsker å etablere en ny permanent ordning som koster ti milliarder kroner hvert år. I et land uten vårt finansielle handlingsrom kommer spørsmålet om finansiering raskt: Skal skatten opp? Skal noe annet reduseres? Eller skal vi la være?
Det er egentlig dette prioritering handler om. Når du sier ja til én ting, må du som regel si nei – eller mindre ja – til noe annet.
Norge har fått et ekstra svar: Oljefondet.
Pengene er selvfølgelig ikke gratis. Ti milliarder brukt i dag kunne blitt stående investert eller vært brukt på noe annet. Det finnes fortsatt en alternativkostnad. Men kostnaden blir mindre synlig. Ingen får en egen faktura. Skatten trenger ikke nødvendigvis å økes, og en eksisterende ordning trenger ikke fjernes for å gi plass til den nye.
Jeg finner ikke grunnlag for å slå fast at dette har gjort norske politikere dårligere til å prioritere. Men fondet har gitt oss mindre umiddelbar økonomisk tvang til å gjøre det. Det er en viktig forskjell.
Norge er rikere – og det betyr noe
Det sterkeste motargumentet er åpenbart: Norge er faktisk rikere.
Vi har en enorm finansformue som gir oss inntekter fra utlandet. Hele poenget med Oljefondet og handlingsregelen er at oljeformuen skal forvaltes slik at den kommer både dagens og fremtidige generasjoner til gode.
Det ville vært merkelig å late som om vi ikke har disse pengene.
Høyere offentlig pengebruk i Norge er derfor ikke automatisk et problem. Sverige og Danmark er heller ingen fasit for hvor stor norsk offentlig sektor bør være. Norge har et økonomisk utgangspunkt de ikke har.
Spørsmålet mitt er et annet:
Hva gjør tilgangen på pengene med selve prioriteringen?
Offentlige utgifter i Norge har over tid vokst raskere enn fastlandsøkonomien. Utviklingen har vært annerledes i Sverige og Danmark. Det finnes gode forklaringer på forskjellene, og sammenligningen mot Fastlands-BNP gjør Norge spesielt fordi fondsinntektene fra utlandet ikke inngår i dette målet.
Sammenligningen beviser derfor ikke at Norge bruker for mye. Men den illustrerer at land uten vårt finansielle handlingsrom raskere møter spørsmålet om hva som skal finansiere en ny permanent utgift.
Vi har et ekstra handlingsrom. Da er det rimelig å spørre om dette handlingsrommet også påvirker hvor hardt vi må prioritere.
Spørsmålet var der allerede i 2001
Diskusjonen rundt etableringen av handlingsregelen handlet ikke bare om hvor mye av oljeinntektene Norge kunne bruke. Den handlet også om hva den økte handlefriheten skulle brukes til.
Infrastruktur, kunnskap og tiltak som kunne styrke økonomiens vekstevne, ble trukket frem. Samtidig ble betydningen av effektiv ressursbruk og nødvendige reformer understreket.
Det er vanskelig å lese dette 25 år senere uten å kjenne igjen noe av dagens diskusjon.
Tanken var ikke at Norge hadde blitt rikt og derfor kunne slutte å prioritere. Den ekstraordinære formuen skulle også bidra til å gjøre resten av økonomien sterkere. Dermed endret spørsmålet mitt seg.
Jeg startet med å spørre om Oljefondet hadde gjort staten mindre effektiv. Det finner jeg ikke grunnlag for å slå fast.
Det mer interessante spørsmålet er om det økte økonomiske handlingsrommet har gjort nødvendige prioriteringer og reformer lettere å utsette.
OECDs gjennomgang av norsk økonomi i 2026 peker på at uttak fra fondet nå finansierer rundt 27 prosent av offentlige utgifter. I 2001 var andelen 3 prosent.
OECD peker samtidig på områder der Norge bruker svært mye ressurser uten at resultatene nødvendigvis står i forhold til pengebruken. Det gjelder blant annet sykdoms- og uførerelaterte ordninger. Organisasjonen har også pekt på svak samfunnsøkonomisk lønnsomhet i deler av norske samferdselsinvesteringer.
Dette beviser ikke at Oljefondet er årsaken.
Men det leder til et spørsmål vi burde stille langt oftere når vi vedtar nye ordninger eller øker eksisterende utgifter:
Ville vi fortsatt brukt disse pengene på samme måte dersom hele regningen måtte finansieres gjennom skatt eller ved at noe annet måtte bort?
Hvis svaret er ja, har vi prioritert og kommet frem til at dette er den beste bruken av ressursene. Hvis svaret er nei, bør vi spørre hvorfor vurderingen endrer seg når pengene kommer fra fondet.
Penger blir ikke mer samfunnsøkonomisk lønnsomme av at de kommer fra Oljefondet.
Diskusjonen bør handle om mer enn prosenten
Høyre vil utrede en strammere handlingsregel. Det er en relevant diskusjon, men jeg er ikke sikker på at prosentsatsen alene er problemet.
Hvis Oljefondet en dag er verdt 30 000 milliarder kroner, vil selv en uttaksprosent på 2,5 prosent tilsvare 750 milliarder kroner.
Det betyr selvfølgelig ikke at staten automatisk skal bruke så mye. Handlingsregelen er en langsiktig rettesnor, og pengebruken skal også tilpasses situasjonen i økonomien.
Men regnestykket illustrerer noe.
Handlingsregelen har gitt Norge et robust rammeverk for hvordan oljeinntektene kan fases inn i økonomien over tid. Den svarer ikke alene på hvor raskt permanente offentlige utgifter bør få vokse når fondet samtidig blir stadig større.
OECD anbefaler at det finanspolitiske rammeverket suppleres med en strukturell plan for offentlige utgifter. Formålet er å begrense og jevne ut utgiftsveksten over tid.
Jeg vet ikke om det er den riktige løsningen.
Kanskje bør uttaksprosenten reduseres. Kanskje bør vi bruke et gjennomsnitt av fondsverdien over flere år. Kanskje trenger vi sterkere krav til evaluering av permanente ordninger eller mer systematiske gjennomganger av eksisterende utgifter.
Men diskusjonen bør handle om mer enn prosenten.
Vi har vært gode til å bygge et system som beskytter formuen mot overforbruk. Spørsmålet er om vi har vært like gode til å opprettholde prioriteringspresset når formuen vokser.
Fra knapphet til overflod
Alle som har ledet en virksomhet, kjenner mekanismen.
Når ressursene er knappe, blir prioritering synlig. Prosjekter konkurrerer mot hverandre. Skal noe nytt inn, må noe annet ofte ut. Du blir tvunget til å spørre hva som faktisk er viktigst. Når ressursene øker, kan flere gode tiltak gjennomføres samtidig. Det kan være helt riktig.
Men når handlingsrommet fortsetter å øke over lang tid, oppstår et annet spørsmål: Hva skjer med evnen vår til å prioritere når knapphet ikke lenger gir den samme disiplinen?
Dette er ikke et argument for å skape kunstig knapphet eller late som Norge ikke er rikt. Det ville vært meningsløst. Det er et argument for at et rikt land kanskje trenger sterke prioriteringsmekanismer nettopp fordi den økonomiske tvangen er svakere.
I 2001 var den store bekymringen hvordan vi skulle hindre politikerne i å bruke opp oljeformuen. Det problemet har handlingsregelen håndtert ganske godt. Men 25 år senere har fondet blitt så stort at vi må stille et spørsmål til: Ikke bare hvor mye vi har råd til å bruke, men hvordan vi sørger for at vi fortsatt prioriterer når vi har råd til stadig mer.
Knapphet tvinger frem valg. Rikdom gjør det mulig å utsette noen av dem.
Kanskje trenger vi derfor ikke bare regler som beskytter Oljefondet mot staten. Vi trenger også mekanismer som beskytter statens evne til å prioritere i møte med et stadig større oljefond.
For den langsiktige utfordringen er kanskje ikke bare hvordan vi forvalter formuen. Det er hvordan vi forvalter overfloden den har skapt.
Kilder og videre lesning Finansdepartementet – Revidert nasjonalbudsjett 2026 Tall for strukturell bruk av fondsmidler, uttaksprosent og fondsbruk målt mot trend-BNP for Fastlands-Norge. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-2-20252026/id3159616/
Finansdepartementet – Nasjonalbudsjettet 2026 Utviklingen i bruken av fondsmidler og offentlige utgifter. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-1-20252026/id3123808/
Finansdepartementet – Revidert nasjonalbudsjett 2025 Gjennomgang av hva innfasingen av fondsmidler siden 2001 har gått til. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-2-20242025/id3100887/
NOU 2016: 20 – Aksjeandelen i Statens pensjonsfond utland Bakgrunnen for det finanspolitiske rammeverket og betydningen av effektiv ressursbruk og nødvendige reformer. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2016-20/id2516269/
OECD – Economic Surveys: Norway 2026 Vurderinger av offentlig pengebruk, avhengigheten av fondsuttak og anbefalingen om et strukturelt utgiftsrammeverk. https://www.oecd.org/en/publications/oecd-economic-surveys-norway-2026_5cc02644-en.html
E24 – «Høyre vil stramme inn handlingsregelen», 25. august 2026 Intervjuet med Ine Eriksen Søreide som satte i gang refleksjonen. https://e24.no/boers-og-finans/i/pBVwAV/hoeyre-vil-stramme-inn-handlingsregelen