Konstruktør: Morten Larsen
Dette burde jeg ha skrevet for lenge siden. Jeg har snakket med taxigutta lenge, hørt historiene og fått informasjon. Likevel har jeg utsatt akkurat denne teksten. Så kom to turer som jeg ikke helt klarer å legge fra meg.
Jeg er fra Oppsal. Det er godt å si. Og pappa kjørte taxi.
Han var født i 1929 og hadde drosje 847, senere 6022. Jeg husker at han kom hjem med mynter fra kjøringen. Dem la han i et Norgesglass i seksjonen. Det er et sånt minne som sitter, uten at jeg kan forklare helt hvorfor.
I går hadde jeg vært på på Grünerløkka (ofte kalt bare "Løkka") skulle hjem. Jeg tok taxi og fikk beskjed om 823 kroner.
Det syntes jeg var ganske sjukt. Så jeg tøffa meg litt. Sa fra til sjåføren om et par ting. Da ble det brått 400 kroner å betale.
Det var greit for meg. Jeg betalte. Men etterpå kom spørsmålet: Hva faen skjedde med de andre 423 kronene?
Jeg vet ikke hvorfor beløpet ble endret. Kanskje finnes det en forklaring jeg ikke har fått med meg. Den vil jeg gjerne høre. For jeg kunne jo bare ha betalt. Vært sliten nok til å la det gå, ikke orket å si noe.
Og jeg tenker på dem som gjør akkurat det. Som ikke liker å diskutere, ikke kjenner byen eller bare vil hjem. De skal også kunne stole på prisen. Man skal ikke måtte tøffe seg i baksetet. Så tok jeg taxi igjen i dag. Sjåføren fortalte at han hadde kjørt i 40 år. Nå gledet han seg bare til å gi faen. «Dette går ikke», sa han. Ja, det var det han sa. Det fikk meg til å tenke.
Førti år. Da har du brukt en stor del av livet ditt på dette. Jeg kjenner ikke hele historien hans, og jeg vet ikke alt han la i ordene. Men det gjorde inntrykk å høre at han nå bare ville slutte.
Jeg hadde vært opptatt av min egen regning. Nå satt det et menneske foran meg som også hadde noe han trengte å få sagt.
Jeg skulle gjerne forstått mer av hva som hadde fått ham dit.
Kanskje er det derfor jeg tenker så mye på pappa nå. Jeg husker taxi som jobben hans. Jeg kjente ikke alle bekymringene som eventuelt fulgte med. Jeg husker at han kom hjem, og at myntene havnet i glasset.
Nå er jeg voksen nok til å vite at det ligger mer bak en arbeidsdag enn det man tar med seg inn døra.
Så når jeg spør hva en taxitur skal koste, vil jeg også vite hva sjåføren skal leve av. Jeg forventer ikke at noen skal kjøre meg rundt for småpenger. Bilen skal betales, utgiftene kommer, og den som gjør jobben, skal ha noe igjen for timene sine.
Men jeg må kunne stole på det jeg blir bedt om å betale.
Jeg vil ikke at kunden og sjåføren skal bli sittende og være forbanna på hverandre uten at noen får fram hvordan regnestykket faktisk ser ut. Hva betaler vi? Hvor mye går til de forskjellige leddene? Hva blir igjen til den som kjører?
Etter samtalene med taxigutta, og særlig etter disse to turene, vil jeg videre fra spørsmålene til noen ordentlige svar.
Min tur fra løkka .. i går... sier ikke alt om næringen. Sjåføren i dag snakker ikke for alle. Men jeg vil ta begge opplevelsene på alvor, uten å gjøre ham til et bevis på noe han ikke har sagt, eller late som min egen opplevelse ikke betyr noe.
Jeg vil kunne komme hjem uten den dårlige følelsen av at jeg burde ha sagt mer eller betalt mindre. Og jeg vil at den som kjører meg, skal kunne dra hjem etter jobb og kjenne at dagen var verdt innsatsen.
Jeg tror ikke det er for mye å ønske seg.
Jeg skulle gjerne snakket med pappa om dette. Fortalt om de 823 kronene som ble til 400, og mannen med 40 år bak rattet som hadde fått nok. Så skulle jeg hørt hva han hadde å si.
Det får jeg ikke svar på her. Men jeg har minnet om Norgesglasset i seksjonen. Pappa hadde 847. Senere 6022.
Hva skjer med denne næringen ??