Konstruktør: Morten Larsen
Staten krever at alle andre prioriterer. Nå er det statens tur.
Familier må velge når boliglånet, maten og strømmen blir dyrere. Bedrifter må prioritere når kostnadene øker. Kommuner må kutte når budsjettene ikke går opp.
Da må noe vente. Noe må gjøres enklere. Og noen ganger må noe bort.
Staten ser i større grad ut til å ha vendt seg til en annen logikk. Nye ordninger, prosjekter, krav og administrative oppgaver kommer til, mens langt mindre blir avsluttet. Hvert enkelt tiltak kan ha en god begrunnelse. Problemet oppstår når ingen tar ansvar for summen.
Hvem går tilbake etter fem eller ti år og spør om tiltaket faktisk virket? Hvem sier at dette trenger vi ikke lenger, dette kan gjøres enklere, eller dette bør avsluttes?
Det er disse spørsmålene norsk politikk nå må våge å stille.
Store penger krever tydelige prioriteringer
Offentlig forvaltnings samlede utgifter var i 2025 på nærmere 2 685 milliarder kroner. Det er ikke det samme som at 2 685 milliarder går til sløsing. Beløpet omfatter blant annet pensjoner, helse, utdanning, forsvar, politi og sikkerhetsnettet vårt.
Men nettopp derfor er størrelsen viktig.
Når staten forvalter summer i denne størrelsesordenen, må kontrollen være sterk og prioriteringene tydelige. Staten bør være minst like opptatt av å finne det som ikke virker, som av å finne nye formål å bruke penger på.
Omtrent én av tre jobber i Norge lå i statlig, kommunal eller fylkeskommunal forvaltning i andre kvartal 2025. Det betyr selvfølgelig ikke at én av tre nordmenn sitter i et kontorbyråkrati. Her finner vi også lærere, helsepersonell, politi og mange av menneskene som leverer tjenestene velferdsstaten er bygget på.
Vi skal også være redelige: Andelen har ikke eksplodert. SSB viser at den har endret seg relativt lite over tid og i andre kvartal 2025 var noe lavere enn før pandemien.
Likevel forteller tallet noe viktig. Norge har ikke ubegrenset tilgang på mennesker, kompetanse eller arbeidstimer. Vi trenger læreren, sykepleieren, politiet og forsvaret. Samtidig trenger vi menneskene og bedriftene som investerer, produserer, eksporterer og skaper arbeidsplassene som finansierer fellesskapet.
Sykehuset skal finansieres. Skolen skal finansieres. Pensjonene og sikkerhetsnettet skal finansieres. Det forutsetter at mange nok kan arbeide, og at det finnes virksomheter som skaper verdiene vi senere skal fordele.
Arbeidskraft blir den knappeste ressursen
Ved utgangen av juni 2026 mottok 378 502 personer uføretrygd. Det tilsvarte om lag 10,6 prosent av befolkningen mellom 18 og 67 år.
Mange av disse kan ikke arbeide. De skal ha trygghet. Punktum.
Tallet betyr heller ikke at 378 502 mennesker kunne gått rett inn i full jobb. Men omsorg kan ikke bety at vi slutter å spørre om flere kunne fått brukt noe av arbeidsevnen sin dersom systemet, arbeidslivet og oppfølgingen var bedre.
Den som kan arbeide litt, bør få mulighet til å arbeide litt. Den som kan arbeide mer, bør få støtte og forventninger som gjør det mulig å arbeide mer. Systemets oppgave må være å hjelpe mennesker til å bruke den arbeidsevnen de faktisk har – uten å mistenkeliggjøre dem som ikke har den.
Samtidig var det sesongjusterte sykefraværet 6,68 prosent i andre kvartal 2026. Sykefravær og uføretrygd er forskjellige størrelser og skal ikke legges sammen. Begge peker likevel mot den samme begrensningen: Norge kommer til å trenge mer arbeidskraft enn vi har tilgjengelig.
Presset øker også i den andre enden av befolkningen. I juni 2026 mottok 1 097 400 mennesker alderspensjon. For første gang var det flere mottakere av alderspensjon enn barn med barnetrygd.
At vi lever lenger, er gode nyheter. Men det endrer regnestykket.
Perspektivmeldingen 2024 anslår at helse- og omsorgssektoren kan få behov for drøyt 180 000 flere sysselsatte fram mot 2060 dersom dagens arbeidsinnsats per bruker videreføres. I den samme perioden er samlet sysselsetting i økonomien anslått å øke med rundt 75 000 personer.
Dette er fremskrivninger, ikke en fasit. Likevel illustrerer de problemet på en måte det er vanskelig å overse: Behovet for arbeidskraft i én sektor alene kan bli langt større enn den samlede veksten i antall sysselsatte.
Vi kan bevilge penger og opprette stillinger. Men Stortinget kan ikke vedta at menneskene plutselig finnes.
Derfor holder det ikke å møte fremtidens utfordringer med stadig nye ordninger og bevilgninger. Vi må også bruke menneskene, kompetansen og pengene vi allerede har, bedre.
Systemet belønner det nye
Det mest alvorlige tallet i denne sammenhengen er kanskje ikke et milliardbeløp. Det er nesten to tredjedeler.
Nesten to tredjedeler av de statlige virksomhetene Riksrevisjonen undersøkte, oppga at de i liten grad har insentiver til å fremme forslag om innsparinger og kutt i budsjettprosessen.
Riksrevisjonen peker samtidig på manglende systematisk informasjon om sammenhengen mellom ressursbruk og resultater. Det er også utfordringer med å realisere gevinstene av digitalisering. Den samlede vurderingen av myndighetenes arbeid med å sikre effektiv ressursbruk er «ikke tilfredsstillende».
Der ligger en vesentlig del av systemproblemet.
Familien må prioritere. Bedriften må effektivisere. Kommunen må kutte. Samtidig opplever et stort flertall av de undersøkte statlige virksomhetene svake insentiver til selv å foreslå innsparinger.
Det holder ikke.
Vi har utviklet en politisk kultur der det gir synlighet å lansere noe nytt, mens det langt sjeldnere gir politisk gevinst å avslutte noe gammelt. En ny ordning kan presenteres på en pressekonferanse. Et nytt prosjekt kan få en overskrift. En ny bevilgning kan omtales som en satsing.
Men hvem får applaus for å avslutte et tiltak som ikke virker?
Riksrevisjonen anbefaler at budsjettprosessen i større grad legger til rette for en tydelig avveining mellom å avvikle eller effektivisere eksisterende tiltak og å finansiere nye satsinger.
Det burde være en selvfølge.
Før vi spør hva staten skal gjøre mer av, bør vi spørre hva den kan slutte med. Hvor gjør stat, fylke og kommune den samme jobben? Hvor bruker vi fagfolk på administrasjon og rapportering som gir for lite tilbake? Hvor har digitalisering ført til flere systemer, flere passord og mer rapportering, når målet egentlig var å frigjøre tid og ressurser?
Og når noe ikke leverer: Hvorfor fortsetter vi å betale for det?
Prioritering betyr at noe kommer først. Da må noe annet komme senere. Noen ganger må det også bort.
Kontroll er en del av tilliten
Det samme gjelder kontrollen med fellesskapets penger.
Riksrevisjonen har funnet betydelige svakheter i internkontrollen i NAVs databaser og systemer for blant annet alderspensjon, uføretrygd, AFP og foreldrepenger. Svakhetene gjorde at Riksrevisjonen ikke kunne innhente tilstrekkelige revisjonsbevis for regnskapslinjer som omfattet utbetalinger på totalt 475 milliarder kroner.
La oss være presise: Det betyr ikke at 475 milliarder kroner er feilutbetalt.
Det betyr at kontrollsvakhetene berørte systemer og regnskapslinjer med utbetalinger i denne størrelsesordenen. Det er alvorlig nok. Dette er fellesskapets penger, og god kontroll er ikke en tilleggstjeneste. Det er en del av selve oppdraget.
Den som virkelig trenger sikkerhetsnettet, skal kunne stole på at det finnes. Samtidig må bevisst misbruk få konsekvenser. Svak kontroll rammer ikke bare statens økonomi. Den rammer tilliten til ordningene og dermed også dem som er avhengige av dem.
Trygghet for dem som trenger den. Arbeid for dem som kan. Konsekvenser for dem som bevisst misbruker systemet.
Staten kan ikke gjøre alt
Regjeringen kjenner tallene. Den kjenner demografien og Riksrevisjonens kritikk. Den vet at konkurransen om arbeidskraften vil bli sterkere.
Da holder det ikke bare å administrere utviklingen.
Unødvendig administrasjon må bort. Ordninger som ikke gir tilstrekkelige resultater, må endres eller avsluttes. Digitalisering skal frigjøre mennesker og penger – ikke produsere enda et system og enda en rapporteringsoppgave.
Det betyr ikke at læreren, sykepleieren eller politiet skal møtes med en tilfeldig ostehøvel. Målet må være å skjerme og styrke de viktigste oppgavene ved å redusere det som stjeler tid, penger og oppmerksomhet fra dem.
Men staten kan heller ikke effektivisere seg ut av hele utfordringen. Norge trenger mer verdiskaping.
Vi må være et land der mennesker vil investere, gründere vil bygge og bedrifter vil ansette. Kapital er ikke bare noe som kan beskattes. Den er også en forutsetning for investeringer, arbeidsplasser, eksport og fremtidige skatteinntekter.
For det finnes én side av regnestykket staten aldri kan bevilge seg til: verdiskapingen.
De viktigste oppgavene først
Jeg vil ha en sterk velferdsstat. Jeg vil at den som blir syk, skal møte et helsevesen med tid og kapasitet. Jeg vil at barn skal møte en skole der læreren får være lærer. Jeg vil at politiet skal ha ressurser til å skape trygghet, og at mennesker som virkelig trenger fellesskapet, skal kunne stole på at sikkerhetsnettet holder.
Det er nettopp derfor vi må våge å prioritere.
Ikke fordi fellesskapet betyr mindre, men fordi de viktigste delene av fellesskapet betyr så mye. En stat som forsøker å gjøre alt, risikerer til slutt å gjøre det viktigste dårlig.
For meg handler dette derfor ikke først og fremst om størrelsen på staten. Det handler om hva staten skal være sterk på.
Jeg vil ha en velferdsstat som er sterk fordi den prioriterer – ikke en stat som måler styrke i hvor mange ordninger, direktorater, prosjekter og milliarder den klarer å stable oppå hverandre.
Derfor vil jeg ikke bare høre hva regjeringen skal gjøre mer av. Jeg vil vite hva den skal gjøre mindre av. Hva skal avsluttes? Hva skal forenkles? Hvilke ordninger skal endres eller miste finansieringen dersom resultatene uteblir? Hvilke administrative oppgaver kan fjernes, slik at læreren får være lærer, sykepleieren får være sykepleier og politiet får være politi?
Før regjeringen legger fram en ny, stor og permanent ordning, bør den måtte svare på tre spørsmål:
Hva skal ordningen levere? Hvordan skal vi vite om den virker? Og hva kan vi slutte med for å gi plass til den?
Det betyr ikke at hver ny krone automatisk må møtes med én krone i kutt. Det betyr at staten igjen må ta innholdet i ordet prioritering på alvor.
Dette handler ikke om å rive ned velferdsstaten. Det handler om å sikre at den fortsatt fungerer den dagen vi virkelig trenger den.
Til slutt kommer ingen regjering, ideologi eller god intensjon unna den enkleste linjen i hele regnestykket:
Verdiene må skapes før de kan fordeles. Det er regnestykket. Og nå må det gå opp.
Kilder og videre lesning Statistisk sentralbyrå: Offentlig forvaltnings inntekter og utgifter Statistisk sentralbyrå: 1 av 3 jobber i offentlig forvaltning, 15. august 2025 Statistisk sentralbyrå: Sykefravær, andre kvartal 2026 NAV: Mottakere av uføretrygd etter uføregrad og alder, per 30. juni 2026 NAV: Uføretrygd – statistikknotis, 2026 NAV: Historisk skifte: Vi er nå flere pensjonister enn barn, 27. august 2026 Finansdepartementet: Perspektivmeldingen 2024, Meld. St. 31 (2023–2024) Riksrevisjonen: Myndighetenes arbeid med å sikre effektiv ressursbruk i offentlig sektor, Dokument 3:15 (2025–2026) Riksrevisjonen: Årlig rapport til Stortinget om regnskapsrevisjon 2024