Konstruktør: Morten Larsen

Dagens Sentio-måling gir FrP 35,3 prosent. Arbeiderpartiet faller til 18,4. Joda, det er «bare» én måling. Men når tallene ser slik ut, klarer jeg ikke helt å slå meg til ro med at dette bare er vanlige politiske svingninger. Da får jeg lyst til å grave litt dypere. For jeg tror dette handler om langt mer enn Sylvi Listhaug og noen vellykkede slagord. Kanskje handler det om noe så grunnleggende som at stadig flere lurer på hvor alle pengene blir av, og hvem som egentlig tar ansvar for resultatene.

Det er noe som skjer i Norge nå. Noe som har ligget og ulmet lenge. Folk begynner å stille spørsmål ved hvordan landet styres, hva vi får igjen for pengene, og hvorfor svaret på stadig flere problemer ser ut til å være enda større budsjetter.

Den siste Sentio-målingen er oppsiktsvekkende. FrP setter rekord med 35,3 prosent, mens Arbeiderpartiet ligger på 18,4. Samtidig har Ap bare beholdt 55,8 prosent av sine egne velgere fra stortingsvalget i 2025.

Én måling forklarer ikke alt. Men det ville være naivt å avfeie dette som vanlig politisk misnøye.

For se på tallene.

Ifølge SSB brukte offentlig forvaltning 2 685 milliarder kroner i 2025. Over syv milliarder kroner hver eneste dag. Ikke hver måned. Hver dag. Selvsagt går enorme summer til nødvendige oppgaver som helse, utdanning, pensjoner og forsvar. Men størrelsen på pengebruken gjør ikke spørsmålene mindre relevante. Den gjør dem viktigere.

I forslaget til statsbudsjett for 2027 ligger folketrygden på 794 milliarder kroner. Rundt 150 milliarder til uføretrygd, over 80 milliarder til sykepenger og 53,4 milliarder til bistand på hovedposten.

Jeg mener selvfølgelig at vi skal ta vare på syke mennesker og bidra internasjonalt. Men når vi bruker slike summer, må vi også kunne spørre hva som virker. Hvorfor faller så mange utenfor arbeidslivet? Hvilke tiltak får folk tilbake i jobb? Hvor godt dokumenterer vi effekten av bistanden? Og hvor mye går med til å administrere ordningene?

Jeg påstår ikke at alle milliardene er feil brukt. Jeg spør hvorfor det fortsatt kan være så vanskelig å få tydelige svar på hva pengene leverer, hva som ikke fungerer, og hvem som tar ansvar. Det burde ikke være kontroversielt.

Jeg mener vi har utviklet en politisk kultur der økte bevilgninger nærmest har blitt et bevis på handlekraft. Nye milliarder presenteres som løsninger, mens diskusjonen om resultatene av de forrige milliardene blir langt mindre synlig.

Men mer penger gir ikke automatisk bedre resultater. Noen ganger betyr det bare at et komplisert system får enda flere ressurser å administrere.

I enhver virksomhet med ansvar for store verdier må ledelsen kunne svare på noen enkle spørsmål: Hva var målet? Hva kostet det? Hva ble levert? Hva fungerte ikke? Og hvem tok ansvar? Hvorfor skulle vi stille lavere krav når det er fellesskapets penger som forvaltes?

Norge er fortsatt et godt land å bo i. Vi har offentlige tjenester som fungerer godt og et sikkerhetsnett mange andre land kan misunne oss. Men nettopp derfor bør ambisjonene være høyere enn at systemet stort sett fungerer.

DFØ viser at tilliten til offentlig forvaltning falt fra 62 prosent i 2021 til 51 prosent i 2025. Bare 54 prosent mener kvaliteten på offentlige tjenester er god sett opp mot det de betaler i skatter, avgifter og egenandeler.

Det er ikke et bevis på systemsvikt. Men det er et signal som fortjener mer oppmerksomhet enn enda en politisk diskusjon om hvem som lover flest milliarder. For tillit bygges ikke gjennom budsjettstørrelser. Den bygges gjennom resultater, åpenhet og ansvar.

Og så har det skjedd noe annet som jeg tror mange politikere undervurderer.

Informasjonen har skiftet adresse.

Tidligere kunne kostnadsoverskridelser og politiske prioriteringer forsvinne inn i store dokumenter og kompliserte budsjetter. Nå kan folk hente frem tallene selv, sammenligne dem og dele funnene før neste politiske pressemelding er skrevet.

Selvfølgelig spres det også feilinformasjon. Derfor er kildekritikk viktigere enn noen gang. Men politikerne har ikke lenger samme kontroll over hvordan informasjonen beveger seg. Og når folk oppdager at andre stiller de samme spørsmålene, kan frustrasjonen raskt få politisk kraft.

Jeg tror dette er en del av forklaringen på FrPs vekst. Ikke at alle plutselig har blitt overbeviste FrP-velgere. Innvandring, kriminalitet, avgifter og økonomisk usikkerhet spiller åpenbart også inn. Men jeg tror stadig flere reagerer på en politisk kultur der staten vokser, kostnadene øker og ansvaret for resultatene ikke alltid er like lett å plassere.

Sentios beregninger viser netto overganger på rundt 77 000 velgere fra Ap og 82 000 fra Høyre til FrP siden valget i 2025. Det burde bekymre begge partiene.

For kanskje bør de slutte å spørre hvordan de skal vinne velgerne tilbake med nye politiske budskap, og heller begynne å spørre hvorfor de forsvant.

Jeg sier ikke at FrP har fasiten. De må møte nøyaktig de samme kravene til realisme, finansiering og dokumenterte resultater som alle andre. Det er lett å kritisere pengebruk fra utsiden. Den virkelige testen kommer når man selv sitter med ansvaret.

Men de etablerte styringspartiene gjør en alvorlig feil dersom de tror denne utviklingen kan snakkes bort med nye slagord om fellesskap, trygghet og ansvarlighet.

Folk har hørt det før.

Jeg ønsker ikke en stat som slutter å ta ansvar. Jeg ønsker en stat som prioriterer, kontrollerer, forenkler og tør å avslutte ordninger som ikke fungerer. Og jeg ønsker politikere som forstår forskjellen på å bevilge penger og å skape resultater.

For dette er ikke deres penger. Det er våre.

FrPs rekordvekst er derfor ikke bare en historie om FrP. Det er også en historie om Arbeiderpartiet, Høyre og et politisk system som kanskje har blitt for vant til at velgerne aksepterer forklaringene de får.

Men den tiden kan være i ferd med å renne ut. Når mange års frustrasjon møter en informasjonsflyt som aldri stopper, kan det politiske landskapet endre seg raskere enn det etablerte Norge er forberedt på. Kanskje er det nettopp det vi ser nå.

For staten er ikke til for å vokse. Den er til for å fungere.

Og når politikerne bruker våre penger, holder det ikke å fortelle oss hvor mye de har bevilget. De må vise hva pengene har levert, hva som ikke fungerte, og hvem som tok ansvaret.

Det burde egentlig være ganske selvsagt.

Kilder

1. Finansavisen / Sentio, 26. oktober 2026 – Meningsmåling og velgeroverganger. 2. Statistisk sentralbyrå – Offentlige utgifter i 2025. 3. Finansdepartementet – Statsbudsjettet 2027 – Forslag til bevilgninger. 4. DFØ – Innbyggerundersøkelsen 2026 – Tillit og offentlige tjenester.