Konstruktør: Morten Larsen

Jeg kom over et bilde som først fikk meg til å le. En mann merket «Socialism» står ytterst på en planke over et stup og retter en pistol mot mannen merket «Capitalism». Problemet er at kapitalisten står på den delen av planken som holder sosialisten oppe.

Det er selvfølgelig en karikatur. Offentlig sektor skaper verdi hver eneste dag, og markedet fungerer ikke uten et samfunn rundt seg. Likevel traff bildet meg. Vi diskuterer stadig hvordan verdiene skal fordeles, mens vi tar det for gitt at noen fortsetter å skape dem.

Jeg vil ha et godt offentlig helsevesen, gode skoler og et sikkerhetsnett som fanger mennesker når livet går galt. De som ikke kan arbeide, skal kunne leve gode og verdige liv. De som har stor økonomisk evne, skal bidra mer. Nettopp fordi jeg vil bevare dette, synes jeg vi må stille et spørsmål oftere:

Hvem skal skape verdiene – og hvem skal gjøre jobben?

Oljefondet har gjort oss rikere – og kanskje litt blindere

Norge har vært heldig, men også dyktig. Vi fant olje og gass, bygget institusjoner som lot verdiene komme fellesskapet til gode, og investerte formuen i verdensøkonomien. Ved utgangen av første halvår 2026 var Oljefondet verdt 22 683 milliarder kroner. Den regnskapsmessige avkastningen i halvåret var 1 753 milliarder.

Det ligger et paradoks her. Den norske velferdsstaten er også en av verdens største kapitalister. Vi eier aksjer og er avhengige av at bedrifter andre steder utvikler produkter, ansetter mennesker og tjener penger. Når de lykkes, får Norge sin del.

Da blir det underlig å omtale kapital, profitt og privat eierskap som om de først og fremst er problemer. Selskaper skal betale skatt og følge regler. Men vi bør forstå hva vi lever av.

OECD anslår at uttak fra Oljefondet nå finansierer rundt 27 prosent av offentlige utgifter, mot 3 prosent i 2001. Jeg tror ikke Norge står foran en økonomisk kollaps. Men rikdommen gjør det lettere å utsette vanskelige valg. Når et problem oppstår, er refleksen ofte å bevilge mer: en ordning, en kompensasjon, et prosjekt. Hvert tiltak kan ha gode grunner. Summen krever likevel både penger og mennesker. Jeg ønsker meg politikere som ikke bare forteller hva de vil starte. Jeg vil også vite hva de vil slutte med. Den knappeste ressursen blir mennesker

Jeg har vært inne på dette før, så jeg skal ta det kort. Perspektivmeldingen anslår at helse- og omsorgssektoren frem mot 2060 vil trenge rundt 5 000 flere ansatte hvert år dersom vi fortsetter omtrent som i dag. Samlet sysselsetting ventes samtidig å øke med litt over 2 000 personer årlig. Fem tusen inn i én sektor. Litt over to tusen flere i hele økonomien. Det går ikke opp uten at vi endrer måten vi arbeider på, eller flytter mennesker fra andre oppgaver.

For staten kjøper egentlig ikke velferd med penger. Den kjøper menneskers tid. Oljefondet kan betale lønnen til en sykepleier. Oljefondet kan ikke være sykepleieren. Det kan finansiere en lærer, men ikke stå foran klassen. Det kan betale for et sykehjem, men ikke hjelpe et gammelt menneske ut av sengen. Vi kan ikke bevilge oss ut av dette.

Derfor vil jeg også snakke om utenforskap, selv om det er vanskelig. Ved utgangen av 2025 mottok 374 900 mennesker uføretrygd, 10,5 prosent av befolkningen mellom 18 og 67 år. Bak tallet finnes svært ulike liv. Noen kan ikke arbeide, og et anstendig samfunn skal ta vare på dem uten mistenkeliggjøring. Men grensen mellom deltakelse og utenforskap må ikke alltid gå ved hundre prosent arbeidsevne. Noen kan arbeide tjue prosent, andre seksti. For noen er svaret null. Skal flere få brukt den arbeidsevnen de har, må delvis arbeid, tilrettelegging og veien tilbake bli enklere i praksis – også for arbeidsgiverne. Et sikkerhetsnett skal fange oss når vi faller. Når det er mulig, bør det også hjelpe oss opp igjen. Arbeid gir dessuten mer enn skatteinntekter: kolleger, mestring og følelsen av å høre til.

Jeg vil ha en bedre stat

Omtrent én av tre norske jobber ligger i offentlig forvaltning. Det er ikke i seg selv et argument for færre offentlige ansatte. Det er et argument for å ta tiden deres på alvor. Jeg vil ikke ha færre sykepleiere. Jeg vil ha mer sykepleier. Jeg vil ikke ha færre gode lærere. Jeg vil ha mer lærer. Hvor mye tid får de sammen med pasienten og eleven, og hvor mye går til dokumentasjon, koordinering og systemene rundt?

Hvis Norge mangler penger, kan vi diskutere skatt. Hvis Norge mangler mennesker, må vi også diskutere hva de bruker tiden sin på. Teknologi og kunstig intelligens kan hjelpe, men bare hvis spart tid faktisk frigjøres. Hvis hvert minutt fylles med nye skjemaer, har vi digitalisert byråkratiet. Produktivitet er for meg ikke et pent ord i et budsjettdokument. Det er et konkret spørsmål: Hvor mye verdi skaper vi av én time av et menneskes liv?

Her må jeg utfordre mitt eget argument. Det er for enkelt å si at privat sektor skaper, mens offentlig sektor bruker. En lærer skaper verdi. En sykepleier skaper verdi. Rettsstaten, barnehagen og universitetene gjør det mulig for mennesker og bedrifter å lykkes.

Men offentlig pengebruk er heller ikke verdiskaping bare fordi pengene er bevilget. Spørsmålet er hva vi får til, og hva vi må gi avkall på for å få det til.

Vi trenger flere som lykkes

Det gjelder også skattene våre. Jeg mener mennesker med store formuer skal betale mye. Samtidig er kapital ikke alltid penger på en konto. Den kan være aksjene i bedriften noen har bygget, maskinene i fabrikken eller eierskapet i et selskap som fortsatt trenger investeringer.

Derfor må vi kunne diskutere formuesskatten uten å redusere samtalen til om vi liker rike mennesker. Skattekommisjonen foreslo i 2026 å beholde skatten, men redusere satsen og verdsette ulike formuesobjekter likere. Det interessante er ikke først og fremst hvilken sats vi lander på. Det er om vi klarer å holde fordeling og verdiskaping i hodet samtidig.

Hvis en skatt gir staten én milliard kroner, bør vi undersøke hva den gjør med investeringer og fremtidige inntekter. Og hvis næringslivet lover vekst og arbeidsplasser i bytte mot et skattekutt, bør vi kreve dokumentasjon der også. Samme krav til bevis, begge veier.

Når en gründer bygger en bedrift fra fem til fem hundre ansatte, har hun selvfølgelig ikke gjort det alene. De ansatte skaper verdiene sammen med eieren. Samfunnet har bidratt med utdanning, infrastruktur og trygghet. Men jeg synes vi har fått en underlig refleks i Norge: Når noen lykkes, spør vi raskt hvor mye vi kan hente inn. Vi burde være minst like opptatt av hvordan flere kan lykkes.

Vi trenger gründere som våger å bygge, ansatte som får brukt evnene sine, og en offentlig sektor som leverer det vi lover hverandre. Ingen av delene kan tas for gitt.

Jeg ville tegnet bildet på nytt

Bildet jeg startet med, inneholder fortsatt en viktig sannhet. Men jeg ville tegnet det annerledes. Jeg ville flyttet kapitalisten ut på planken sammen med sosialisten.

På den ene siden ville jeg plassert bedriftene, kapitalen, gründerne og menneskene som går på jobb. På den andre skolen, sykehuset, tryggheten, infrastrukturen og sikkerhetsnettet. Under dem ville jeg skrevet ett ord: Verdiskaping.

De er avhengige av hverandre. Derfor vil jeg at enhver ny politisk satsing skal møtes med to spørsmål: Hvem skal gjøre arbeidet? Og hva skal vi slutte med for å gi dem tid?

Jeg ønsker at vi fortsatt skal ha råd og mennesker til å være det samfunnet vi sier at vi vil være. Vi diskuterer stadig hvordan lasten på planken skal fordeles. Jeg er mer bekymret for om planken holder.

Kilder

• Norges Bank Investment Management: Halvårsrapport 2026 • OECD Economic Surveys: Norway 2026 • Finansdepartementet: Perspektivmeldingen 2024 • NAV: Lav vekst i antall uføretrygdede i 2025 • SSB: 1 av 3 jobber i offentlig forvaltning • Skattekommisjonen: NOU 2026: 9