Konstruktør: Morten Larsen

Jeg leste Jan Bøhlers innlegg om utviklingen i deler av Oslo. Tallene han viser til, gir grunn til alvor.

Tallene gjelder ungdom mellom 13 og 15 år, ikke hele befolkningen. I de 20 grunnkretsene Bøhler trekker frem, steg gjennomsnittet av andelene med det han omtaler som ikke-vestlig innvandrerbakgrunn fra 25,9 % i 2003 til 64,5 % i 2024. Hver krets teller likt, uavhengig av antallet ungdommer.

Jeg kommer fra Oppsal. Derfor stopper jeg særlig opp ved grunnkretsen Oppsal, der andelen økte fra 8,6 % til 47,4 %. Fra under én av ti til nesten halvparten av 13–15-åringene. På 21 år. På Øvre Fossum økte andelen fra 32,2 % til 85,1 % – fra omtrent én av tre til over åtte av ti i samme aldersgruppe. På Trosterud fra 35,1 % til 85,4 %, og på Vestli fra 28,6 % til 76,9 %.

I 2003 var andelen under 50 % i alle de 20 kretsene. I 2024 var den over 50 % i 16 av dem.

For Oslo samlet oppgir Bøhler en økning fra 27,3 % til 36,1 % blant 13–15-åringer. Det er 8,8 prosentpoeng, mot 38,6 prosentpoeng i gjennomsnitt for de 20 utvalgte kretsene.

Dette er en radikal endring i sammensetningen av ungdomsgruppen. De utvalgte kretsene representerer ikke hele Oslo, og tallene alene måler ikke utviklingen i byens samlede segregering. Men forskjellene krever at vi undersøker hva som driver konsentrasjonen – og hva politikerne vil gjøre.

Jeg skriver dette fordi jeg er redd for at byen skal gli lenger fra hverandre. Jeg vil at Norge skal være norsk. Språket, tradisjonene, lovene og de grunnleggende frihetene våre skal bære fellesskapet videre. Vi skal hjelpe mennesker og være åpne for impulser utenfra. Norge trenger også arbeidsinnvandring. Men vi må stille tydelige krav: Lær norsk. Følg lovene. Respekter likestilling og andres frihet. Og kan du jobbe, skal du jobbe og bidra.

Det er dette fellesskapet jeg vil ta vare på. Det handler om unger som skal møtes i skolegården. Om naboer med ulik bakgrunn som skal dele oppgang, gate og nærmiljø. Om et Oslo der fellesskapet bygges på tvers av postnumrene.

En høy innvandrerandel forteller ikke hvordan den enkelte ungdom lykkes på skolen, bruker norsk eller deltar i samfunnet. Min bekymring er den geografiske konsentrasjonen. Jeg ønsker en by der flere med ulik bakgrunn vokser opp sammen.

Ja, jeg mener det er nødvendig å gå drastisk til verks. Tre tiltak må prioriteres:

1. Stans ny offentlig bosetting av flyktninger i områder som allerede har svært høy innvandrerandel. Bosettingen må fordeles bedre og ses i sammenheng med kapasiteten i skolen, boligmarkedet og de offentlige tjenestene. Politikerne må legge frem tydelige kriterier for hvilke områder dette skal gjelde – og en konkret plan for hvor bosettingen i stedet skal skje.

2. Stram inn vilkårene for offentlig støtte ved sekundærflytting – og endre loven om nødvendig. Jeg mener det bør stilles tydeligere krav når personer som er bosatt og har fått integreringstilbud i én kommune, ønsker offentlig støtte til å etablere seg i en annen. Hvor mye sekundærflytting bidrar til konsentrasjonen, må kartlegges. Legg frem hvilke støtteordninger som skal endres, hvordan grunnleggende rettigheter ivaretas, og hvilken effekt tiltakene forventes å ha.

3. Start omformingen av boligområdene nå. Spre kommunale boliger, skap en mer variert boligsammensetning. Her må boligpolitikken få langt større plass. Hvilke boliger bygger vi? Hvor plasserer kommunen sine boliger? Og hvilke familier har råd til å bli boende når barna blir større?

Jeg vil se konkrete tiltak, tydelige tidsfrister og navn på hvem som har ansvaret. Folk skal kunne se hva som skal gjøres i deres bydel – og når. Så må politikerne følge opp og vise om tiltakene virker.

Nå må politikerne ut av pennalet, spisse blyanten og sette i gang. Oslo trenger handling som merkes i gatene, i skolegårdene og i nabolagene.

Alt for Norge.

Kilder og beregninger

• Jan Bøhlers innlegg om geografisk segregering i Oslo. Prosentandelene for 2003 og 2024 er gjengitt fra innlegget og gjelder aldersgruppen 13–15 år. Betegnelsen «ikke-vestlig innvandrerbakgrunn» følger Bøhlers fremstilling. • Bøhler viser til Ljunggren, Jørn, Patrick Lie Andersen og Amanda Brandser (2026): «Nye skillelinjer i den delte byen? Bostedssegregasjon og gentrifisering i Oslo 1970–2024», kapittel 2 i Oslo – samme by, ulike livssjanser, Cappelen Damm Forskning, side 41–72. Prosentandelene er her hentet fra Bøhlers gjengivelse, ikke kontrollert direkte mot originaltabellen. • Gjennomsnittene 25,9 % og 64,5 %, økningen på 38,6 prosentpoeng og opptellingen av 16 kretser over 50 % er egne beregninger fra de 20 oppgitte kretsene. Gjennomsnittet er uvektet og beskriver ikke den samlede andelen blant alle 13–15-åringene i områdene.