Vi sender regnet inn i kloakken og kloakken ut i Indre Oslofjord

Konstruktør: Morten Larsen

Det begynner som vanlig regn

Vann treffer tak, gater og parkeringsplasser rundt Indre Oslofjord, renner ned i slukene og forsvinner under bakken. Der nede møter regnet kloakken.

Når det kommer nok vann på kort nok tid, begynner systemet under oss å fylles. Rør, tunneler og magasiner tar unna så lenge de kan. Men også de har en grense.

Når kapasiteten ikke strekker til, kan urenset, regnfortynnet avløpsvann gå i overløp til bekker, elver – og til fjorden.

Det er en av de mindre synlige belastningene på Indre Oslofjord.

Jeg arbeider ikke til daglig med vann og avløp. Men jeg interesserer meg for ledelse, risiko, sikkerhet og langsiktige beslutninger. Avløpssystemet rundt Indre Oslofjord er et konkret eksempel på hva som skjer når gammel infrastruktur, nye belastninger og begrenset kapasitet møtes.

Det handler om hvilke valg vi tar før systemet når grensen.

I Bærum ble det i 2025 beregnet at rundt 350 millioner liter urenset, regnfortynnet avløpsvann gikk i overløp fra avløpsnettet som er tilknyttet VEAS. De største mengdene gikk til fjorden, Isielva og Lysakerelva. Statsforvalteren beskriver utslippene som «svært store». Likevel hadde Bærum kommune ingen registrerte avvik fra kravene i tillatelsen eller forurensningsregelverket i rapporteringsåret.

Det betyr ikke at Statsforvalteren mener utslippene er uproblematiske. Overløp kan være en forutsatt sikkerhetsfunksjon i avløpssystemet og samtidig utgjøre en betydelig miljøbelastning.

Men nettopp derfor bør vi stoppe opp.

Hvordan kan hundrevis av millioner liter urenset avløpsvann gå i overløp, samtidig som kommunen ikke har avvik fra kravene som gjelder?

Ett overløpspunkt, registrert som Sandviksveien, sto alene for nesten 132 millioner liter – nær 38 prosent av Bærums totale rapporterte overløp det året. Statsforvalteren forventer tiltak.

Men dette handler ikke først og fremst om ett rør i Bærum.

Det handler om infrastrukturen rundt Indre Oslofjord. Om Oslo, Bærum og Asker. Om gamle ledninger. Om regn og grunnvann som finner veien inn i avløpssystemet. Og om hva som skjer når et system bygget gjennom generasjoner møter enorme vannmengder.

For å forstå hvorfor urenset avløpsvann fortsatt kan ende i fjorden, må vi ned under bakken.

Fremmedvannet bruker opp kapasiteten

VEAS mottar avløpsvann fra Oslo, Bærum og Asker. På tørre dager kommer normalt rundt 2 300–2 700 liter i sekundet inn i systemet.

Når regnet virkelig setter inn, kan tilførselen passere 20 000 liter i sekundet. Det er ikke en liten økning. Det er et helt annet systemtrykk.

VEAS kan håndtere store vannmengder under regnvær, men ikke alt gjennom den samme fullstendige renseprosessen. Tunneler og magasiner gir ekstra spillerom. Men også de har en fysisk grense.

Når kapasiteten er brukt opp, må vannet et sted.

Overløpene er derfor ikke nødvendigvis et tegn på at renseanlegget har brutt sammen. De fungerer som sikkerhetsventiler. Alternativet kan være at avløpsvann stuves tilbake gjennom systemet og i verste fall ender i kjellere og annen infrastruktur.

Systemet beskytter altså byen ved å flytte belastningen et annet sted. Og på den andre siden ligger fjorden.

I 2025 gikk rundt 158 millioner liter urenset, regnfortynnet avløpsvann i overløp ved VEAS på Lysaker. I det svært våte året 2023 var tallet rundt 2,6 milliarder liter.

To komma seks milliarder liter. Det er et voldsomt tall.

Men det mest interessante tallet er kanskje et annet. VEAS anslår at 50–60 prosent av vannet som kommer inn til anlegget er fremmedvann. Regn og snøsmelting. Grunnvann som trenger inn gjennom gamle rør. Vann fra lekkasjer. Bare 40–50 prosent anslås å være ordinært spillvann.

Det snur hele problemstillingen.

For hvis mer enn halvparten av vannmengden kan være fremmedvann, bruker vi enorme deler av kapasiteten i avløpssystemet på vann som egentlig ikke skulle vært sendt gjennom renseanlegget.

VEAS mottok rundt 90 millioner kubikkmeter avløpsvann i 2025. Når regnet blir kraftig nok, fyller fremmedvannet rør, tunneler og magasiner som også skal ta imot avløpsvannet fra boliger og virksomheter.

Da oppstår en brutal enkelhet: Regnvannet fyller kapasiteten. Blandingen av regn og kloakk må finne en annen vei. Den veien kan ende i Indre Oslofjord.

Gamle ledninger leder regnet feil vei

I eldre områder går regnvann og sanitært avløpsvann fortsatt delvis i samme system. Andre steder trenger grunnvann inn gjennom gamle skjøter og ledninger. Takvann og drenering fra private eiendommer kan også havne i nettet.

Et taknedløp betyr lite. En gammel skjøt betyr lite. Litt grunnvann som siver inn betyr lite. Men ganger vi det med tusenvis av eiendommer og kilometer med ledningsnett, blir bildet et annet.

Oslo kommune sier selv at avløpsnettet ikke er dimensjonert for de største styrtregnene. Når nettet fylles, kan fortynnet avløpsvann gå i overløp til bekker, elver og fjorden. Det er også derfor kommunen etter kraftig regn kan be folk vente med å bade på utsatte steder.

Vannet kan se helt rent ut dagen etter. Solen kan skinne. Men det som skjedde under gatene noen timer tidligere, kan fortsatt være i vannet.

Da forsvinner mye av den tekniske distansen. Dette handler ikke bare om rør, modeller og rensegrader. Det handler om fjorden vi faktisk bruker.

Utslippstallene har ulik presisjon

Når vi leser «350 millioner liter», høres det ut som et eksakt tall – som om hver eneste liter er målt på vei ut. Slik er det ikke nødvendigvis.

Noen overløpspunkter måles direkte. Andre utslippsmengder beregnes ved hjelp av modeller. Bærum bruker blant annet en avløpsmodell for punkter uten måling, og modellen er fortsatt under utvikling og kalibrering.

Statsforvalteren har samtidig sagt at eldre regionale data om overløp har vært for svake til å brukes meningsfullt i sammenligninger før 2023.

Det betyr ikke at tallene er feil. Men det betyr at de heller ikke skal behandles som om de er mer presise enn grunnlaget tillater.

Når vi snakker om hundrevis av millioner liter urenset avløpsvann, bør vi derfor kunne stille et ganske enkelt spørsmål: Hvor godt vet vi egentlig hvor mye som går ut?

Tiltakene virker men ombyggingen tar tid

Det ville være urimelig å fremstille kommunene som om de sitter stille og ser på.

VEAS understreker selv at tiltakene mot fremmedvann har hatt effekt. Den årlige vannmengden som kommer til anlegget har blitt redusert over tid, til tross for befolkningsvekst.

Det er viktig.

For det viser at problemet faktisk kan påvirkes. Men VEAS sier samtidig at fremmedvannet fortsatt legger beslag på verdifull kapasitet når det regner mye.

Bærum har arbeidet med separering og rehabilitering av avløpsnettet i mange år. I Søråsen har et omfattende separeringsarbeid pågått etappevis siden 2012. Det sier noe om hvor krevende denne ombyggingen er. Du bygger ikke om et avløpssystem over natten. Gatene må åpnes. Nye rør må legges, gamle må rehabiliteres og regnvannet må få nye veier gjennom byen.

Problemet stopper heller ikke alltid ved kommunens eiendomsgrense. Taknedløp, drenering og private stikkledninger kan måtte bygges om. I enkelte prosjekter kan deler av regningen dermed ende direkte hos boligeieren.

Den store historien om miljøtilstanden i Indre Oslofjord kan på den måten ende som en ganske konkret faktura på et kjøkkenbord.

Avløpsnettet må møte en voksende by

Mens rørene bygges om, står ikke områdene rundt Indre Oslofjord stille.

Det bygges boliger og arbeidsplasser. Flere mennesker betyr mer avløpsvann. Flere tak, veier og andre tette flater kan få regnet raskere inn i systemet. Samtidig må infrastrukturen tilpasses et klima der kraftige nedbørshendelser ventes å bli en større utfordring.

Vi forsøker med andre ord å bygge om systemet samtidig som belastningen forandrer seg. Det gamle nettet møter den nye byen. Og regnet venter ikke på at vi skal bli ferdige.

Det finnes grovt sett to måter å møte problemet på.

Vi kan bygge mer kapasitet: større ledninger, tunneler, magasiner og renseanlegg.

Eller vi kan sørge for at mindre vann kommer inn i systemet i utgangspunktet: skille regnvann fra kloakk, rehabilitere lekkende rør, åpne bekker, bygge regnbed, koble fra takvann og la mer av regnet bli håndtert der det faller.

Sannsynligvis må vi gjøre begge deler.

Men det virkelig interessante spørsmålet er hvor pengene gjør mest nytte. Oslo, Bærum, Asker og VEAS utreder nå hvordan framtidens avløpssystem skal se ut fram mot 2060. Det betyr at noen av de store beslutningene om infrastrukturen rundt Indre Oslofjord tas nå.

Dette er også et ledelsesproblem.

Investeringene er store. Konsekvensene strekker seg over flere tiår. Ingen enkelt aktør kontrollerer hele systemet. Og beslutningene må tas før vi kjenner framtidens nedbør, befolkningsvekst og kostnader fullt ut.

Strategi er enkelt når kapasiteten er ubegrenset og framtiden er kjent. Det er den nesten aldri. Derfor handler dette ikke bare om hvor store renseanlegg, rør og tunneler vi skal bygge. Det handler også om hvor mye vann vi skal la komme dit i utgangspunktet.

For hver kubikkmeter fremmedvann som holdes ute, er det én kubikkmeter systemet slipper å transportere, pumpe og bruke kapasitet på når styrtregnet kommer.

Fjorden tar imot når kapasiteten er brukt opp

Det er viktig å si dette tydelig: Avløpssystemet gjør en enorm jobb hver eneste dag. I 2025 fjernet VEAS 79,8 prosent av nitrogenet og 93,1 prosent av fosforet, når overløp regnes med.

Operatørene arbeider samtidig aktivt for å hindre at avløpsvann går i overløp. I 2025 ble 2,25 millioner kubikkmeter vann omfordelt mellom VEAS og Oslo under nedbørshendelser. VEAS vurderer at denne styringen bidro til å unngå mellom 500 millioner og én milliard liter ytterligere overløp.

Tiltakene virker.

Men ingen driftssentral kan oppheve fysikken. Et rør har en kapasitet. Et magasin har en kapasitet. Et renseanlegg har en kapasitet. Når vannet kommer fortere enn systemet klarer å ta unna, finnes det til slutt ikke mer plass.

Da må vannet ut. Og på den andre siden ligger Indre Oslofjord.

Overløp er ikke hele forklaringen på Oslofjordens dårlige miljøtilstand. Belastningen kommer fra flere kilder, og også renset avløpsvann tilfører næringsstoffer.

Men overløpene viser noe svært konkret: Når store mengder regn- og fremmedvann fyller infrastrukturen rundt fjorden, kan urenset avløpsvann fortsatt bli siste ledd i kjeden.

Derfor er dette større enn historien om kloakk som går i sjøen.

Det handler om et avløpssystem som fortsatt bruker enorme deler av kapasiteten sin på regn, grunnvann og lekkasjevann. Om gamle rør som møter en voksende by. Om et klima infrastrukturen må tilpasses. Og om milliardene som skal brukes under bakken de neste tiårene.

Det handler også om ledelse. Om å forstå risiko før den blir akutt. Om å prioritere investeringer som få ser. Og om å bygge sikkerhetsmarginer før systemet trenger dem.

Midt i alle de tekniske forklaringene står derfor et ganske enkelt spørsmål igjen:

Hvorfor sender vi så mye vann inn i kloakken at vi til slutt må sende kloakken ut i Indre Oslofjord?

Og når investeringene skal prioriteres: Hvor bør vi legge innsatsen – i større kapasitet, i mindre tilførsel av fremmedvann, eller i begge deler?

Kilder og metode

Artikkelen bygger i hovedsak på offentlige dokumenter og primærkilder fra VEAS, Statsforvalteren, Oslo kommune, Bærum kommune, Asker kommune, Miljødirektoratet og Meteorologisk institutt, samt gjeldende regelverk.

Tallene er hentet fra blant annet års- og bærekraftrapporter, egenkontrollrapporter for avløpssektoren, kommunale VA-planer og investeringsdokumenter. Der utslippsmengder ikke er direkte målt, kan kommunene og anleggene benytte modeller og beregninger. Slike tall er derfor omtalt som rapporterte eller beregnede utslipp.

Beregninger og omregninger i artikkelen er gjort på grunnlag av tallene i disse kildene.

Utvalgte hovedkilder

VEAS. Bærekraftrapport 2025.

Hovedkilde for tilførsel i tørrvær og ved intens nedbør, overløp ved Lysaker, andelen fremmedvann, behandlet vannmengde, rensegrader og omfordeling av vann mellom VEAS og Oslo.

Statsforvalteren. Tilbakemelding på egenkontrollrapport 2025 – Bærum kommune.

Hovedkilde for Bærums rapporterte overløpsmengde, Sandviksveiens andel, vurderingen «svært store», måle- og modellproblematikken og opplysningen om registrerte avvik.

Statsforvalteren. Årlig rapportering for avløpssektoren – rapporteringsåret 2025.

Kilde for den regionale datakvaliteten, manglende mengdemåling og begrensningene ved sammenligning av eldre overløpsdata.

Oslo kommune, Vann- og avløpsetaten. «Hvorfor blir gatene fulle av regnvann?», 2026.

Forklarer hvordan nettet fylles, hvorfor fortynnet avløpsvann kan gå i overløp, og hvordan overløp beskytter mot tilbakeslag.

Bærum kommune. Søråsen etappe 4.

Eksempel på langsiktig separering av overvann og spillvann for å redusere tilførselen til VEAS og belastningen fra overløp.

Miljødirektoratet. «Oslofjorden må få flere miljøtiltak», 17. april 2026.

Kilde for det bredere miljøbildet og behovet for ytterligere reduksjon av nitrogentilførselen til Oslofjorden.

Forurensningsforskriften, kapittel 14 – Lovdata.

Rettslig hovedkilde for krav til utforming, dimensjonering, drift og vedlikehold av avløpsnett og begrensning av forurensning fra overløp.

En mer omfattende arbeidsbibliografi omfatter også årsrapporter fra VEAS, rapporter og planer fra Oslo, Bærum og Asker, badevannsinformasjon fra Oslo kommune, klimakilder fra Meteorologisk institutt og Norsk klimaservicesenter, Miljødirektoratets statusrapporter for Oslofjorden og EUs reviderte avløpsdirektiv