Konstruktør: Morten Larsen

Store formuer skal bidra. Men jeg vil vite hva skatten gjør med investeringene, eierskapet og bedriftene vi trenger i morgen. Og når 100 000 kroner i formuesskatt kan kreve et utbytte på omtrent 161 000, synes jeg vi bør se på hvordan vi har skrudd dette sammen.

Debatten om formuesskatt begynner å få et alvorlig problem. Vi snakker stadig om hvor mye de rikeste skal betale. Jeg savner en like tydelig diskusjon om konsekvensene. Hva gjør den samlede belastningen med viljen til å investere, ta risiko og bygge videre i Norge?

Hvor lenge tror vi egentlig at vi kan øke regningen uten at det påvirker valgene folk tar?

Kapital har ingen nasjonalitetsplikt. Og gründere har ingen plikt til å bygge fremtiden sin i Norge.

Norge har mye å tilby. Kompetente ansatte, høy tillit, infrastruktur og et samfunn som stort sett fungerer. Det betyr mye når noen velger hvor de skal satse. Men det er ingen blankofullmakt til å legge på nye kostnader og forvente at alle blir værende.

Hvor kommer den neste?

Vi har sett svært formuende eiere flytte ut. Myndighetenes kartlegging av en avgrenset gruppe med høy formue viser 46 utflyttede både i 2022 og 2023. Deretter falt antallet til 16 i 2024 og 17 i 2025. Det var en tydelig bølge.

Og en eier som flytter, tar ikke automatisk fabrikken med seg. Arbeidsplassene forsvinner ikke nødvendigvis med neste fly til Zürich. Det skal med. Men jeg synes det blir for lett å slå seg til ro med at virksomheten fortsatt ligger her.

Hvor kommer den neste?

Hvor havner pengene når eieren vurderer en ny investering? Hvor velger neste generasjon å bygge videre? Og hva tenker gründeren som ennå ikke har bestemt seg for hvor hun skal starte?

Vi ser dem som flytter. Vi ser langt dårligere dem som aldri velger Norge. Bedriften som aldri blir etablert, dukker ikke opp som en nedleggelse. Ingen får oppsigelse fra en jobb som aldri ble opprettet. Statsbudsjettet har ingen egen post for skatteinntektene vi kunne hatt.

Slike tap kan forsøkes beregnet. Men de er vanskeligere å dokumentere enn skatten som kommer inn neste år. Da er jeg redd det vi lett kan telle, får større plass enn det vi risikerer å miste.

Jeg vet ikke hvor mange etableringer vi går glipp av. Det er nettopp derfor jeg vil ha det undersøkt. Bekymringen min er ikke et ferdig forskningsresultat. Men usikkerheten gir heller ingen grunn til å trekke på skuldrene.

Fabrikkveggen er et dårlig betalingsmiddel

Formue er ikke det samme som penger på konto. Du kan ikke betale skatten med en flik av fabrikkveggen, selv om verdiene i fabrikken teller når eierens formue skal gjøres opp. Gjeld, rabatter og bunnfradrag kommer riktignok inn med hvert sitt viskelær først. For unoterte norske aksjer bygger formuesverdien normalt på selskapets skattemessige nettoverdier, ikke bare prislappen fra siste investor. Problemet trenger ikke overdrives.

Eieren kan likevel få formuesskatt i et år der bedriften ikke gir penger i lomma. Verdiene står i virksomheten. Regningen kommer privat. Må pengene hentes ut som utbytte, går de ut av selskapet. Kanskje tåler bedriften det godt. Kanskje må nytt utstyr vente. Kanskje blir bufferen mindre før et vanskelig år.

Jeg sier ikke at hvert uttak koster en arbeidsplass. Jeg sier at pengene bare kan brukes én gang.

Store formuer bidra. Eieren bygger ikke bedriften alene. Ansatte, kunder, leverandører og samfunnet rundt bidrar til at virksomheten lykkes. Utdanning, helsevesen, veier og trygghet skal finansieres. Jeg kjøper hele det argumentet. Men da må vi også ta vare på evnen til å betale regningen videre.

Det er ikke nok å regne på hva staten kan hente inn. Man må også regne på hva Norge risikerer å miste.

Så hva ville jeg gjort?

Jeg ville økt bunnfradraget, senket satsen og gjort verdsettingen likere. Flere med moderate formuer kan slippe, mens store formuer fortsatt bidrar.

Så ville jeg tatt tak i to konkrete problemer.

Først eieren som må hente ut utbytte for å betale formuesskatten. La oss si at regningen knyttet til aksjeeierskapet er 100 000 kroner. Hele beløpet må dekkes med utbytte, og eieren har ikke skjermingsfradrag.

Med utbytteskatt på 37,84 prosent må omtrent 161 000 kroner ut av selskapet. Rundt 61 000 går til utbytteskatt. De siste 100 000 går til formuesskatt.

Altså: Eieren må hente ut ekstra penger for å betale skatt på uttaket som skal betale skatten. -Jeg synes det er et jævlig stort uttak for å gjøre opp en regning på 100 000.

La skattepengene gå rett til skatt

La utbyttet som dekker formuesskatten på aksjene, slippe utbytteskatt. Pengene går rett fra selskapet til Skatteetaten, begrenset til den faktiske regningen. Resten av utbyttet beskattes som før. FBN Norsk Familieeierskap har foreslått samme hovedidé.

Ja, det offentlige får mindre utbytteskatt. Lettelsen kan også hjelpe eiere med god råd privat. Jeg lover ingen ny arbeidsplass for pengene. Men forslaget gjør det mulig å betale skatten med et mindre uttak. Det er verdt å regne på.

Null betalingsevne må kunne gi null skatt

Så kommer eieren som faktisk ikke har penger tilgjengelig. Da hjelper det fint lite at uttaket er skattefritt. Jeg mener formuesskatten på virksomhetseierskapet skal reduseres når dokumentert betalingsevne mangler. Kan eieren betale noe, reduseres fritaket. Er betalingsevnen null, skal denne skatten kunne bli null det året. Ikke utsettes. Beløpet som fritas, skal ikke komme tilbake senere med renter på toppen.

Underskudd alene skal ikke gi fritak. Vi må se på selskapets mulighet til å dele ut penger forsvarlig og eierens samlede økonomi, også midler i andre selskaper. Ingen skal kunne flytte pengene unna og kalle seg betalingsudyktig.

Ja, det krever kontroll. Og ja, to like store formuer kan da få ulik skatt. Jeg mener dokumentert betalingsevne må kunne veie tyngre akkurat det året. Det er unntaket jeg vil ha vurdert. Fabrikken kan fortsatt ha verdi. Men jeg mener vi må kunne la være å kreve inn hele skatten når alternativet er et uforsvarlig uttak eller at eieren må selge seg ned i virksomheten.

Hele regnestykket på bordet

Begge forslagene koster skatteinntekter. Det skal beregnes, og finansieringen må frem. Jeg kan ikke kreve økonomisk ansvarlighet fra politikerne og hoppe over den selv. Vis hvem det hjelper. Vis hva det koster. Og hvis næringslivet lover flere investeringer og arbeidsplasser, får de dokumentere det også.

Jeg vil ha et Norge der store formuer bidrar, og der flere får lyst til å bygge neste bedrift. Da må vi være opptatt av både skatten vi krever inn i dag og verdiene vi skal leve av i morgen.

Så før vi skrur opp regningen enda en gang: Har vi regnet på hva Norge kunne tjent på at flere blir her og satser?

Kilder og bakgrunn

Skatteetaten: Utbytteskatt for inntektsåret 2026 og verdsetting av unoterte norske aksjer. Skattekommisjonen, NOU 2026: 9, tabell 3.2: Utflyttede personer med høy formue. Utvalget omfatter personer som i minst ett av årene 2021–2025 hadde nettoformue over 100 millioner kroner eller sto på Kapitals 400-liste. Tallene må tolkes med varsomhet. FBN Norsk Familieeierskap: «FBN: Skattekommisjonens forslag går ikke langt nok», 22. september 2026. Helle Stensbak, Dagsavisen: «Formuesskatt er den eneste skatten som virker der ingen andre skatter virker», 18. oktober 2026.

(Regneeksemplet bruker 2026-satsen og forutsetter at hele formuesskatten finansieres med utbytte uten skjermingsfradrag. Utbyttefritaket og fritaket ved dokumentert manglende betalingsevne er forslag, ikke gjeldende regler.)