Konstruktør: Morten Larsen

Vi vedtar ordninger, forsvarer våre egne fordeler og lover mer. Men vi må også svare for hva vi binder opp av penger og mennesker i årene som kommer. Den diskusjonen kan vi ikke overlate til dem som skal ta over.

I dag var jeg på et foredrag der en sjeføkonom fra en stor, kjent bank presenterte sitt syn på problemene i norsk økonomi. På skjermen sto et tydelig budskap: Privat sektor presses, offentlig sektor vokser.

Jeg tok ordet fra salen. Hvordan skal vi snu dette? Hvor skal viljen til endring komme fra når så mange av oss har økonomiske interesser i at ting fortsetter som før? Er vi villige til å støtte nødvendige prioriteringer når de treffer vår egen jobb, bedrift eller lommebok?

Det gjelder oss alle. Vi finner fort noe andre kan klare seg uten. Vår egen ordning har vi gjerne en god forklaring på.

Vedkommende svarte at: «unge mennesker i Norge må våkne, fordi det er de som på sikt må betale regningen».

Den setningen ble med meg ut. Men jo mer jeg tenker på den, desto mer mener jeg at den også må rettes mot oss som allerede er etablerte. De unge skal engasjere seg og bruke stemmen sin. Vi må ta ansvar for beslutningene vi har innflytelse over nå.

Mange av oss har fått noen ting på plass. Bolig, jobb, oppsparte midler eller rettigheter vi kan planlegge livet rundt. Andre sliter, også etter mange år i arbeidslivet. Men vi som har økonomisk trygghet, må tåle spørsmålet: Hvor mye av politikken vår handler om å beskytte det vi selv har fått?

De unge skal finne fotfeste samtidig som de overtar forpliktelsene vi vedtar. Det gir oss et ansvar som strekker seg lenger enn til neste valg.

Perspektivmeldingen 2024 beskriver hvordan aldringen av befolkningen vil øke behovet for helse- og omsorgstjenester. Med dagens ressursinnsats per innbygger vil behovet for arbeidskraft i disse tjenestene langt overstige veksten i arbeidsstyrken. Meldingen peker også på at flere ansatte i én sektor kan bety færre tilgjengelige i andre.

Det er her den framtidige regningen blir konkret. Flere oppgaver skal løses med begrenset tilgang på folk. Hvis vi ikke får mer ut av ressursene, risikerer de som kommer etter oss høyere skatter, hardere prioriteringer eller tjenester som ikke møter behovene.

Vi kan vedta penger. Vi må fortsatt finne menneskene som skal gjøre jobben.

Derfor reagerer jeg når større bevilgninger presenteres som selve svaret. Offentlige utgifter økte fra rundt 2 003 milliarder kroner i 2021 til 2 685 milliarder i 2025, målt i løpende kroner. Prisvekst forklarer noe, og blant annet forsvarsutgiftene har økt kraftig. Beløpene alene sier ikke om pengene er brukt godt. De gjør det desto viktigere å undersøke resultatene.

Hver varige ordning trenger finansiering også etter pressekonferansen. Hvert bygg skal driftes, og hver ny oppgave trenger folk. Når vi vedtar mer, må vi vise hvordan det skal fungere over tid, og hva vi eventuelt skal gjøre mindre av.

Vi må også gi rom for arbeidsplassene de unge skal leve av. Skattesystemet påvirker arbeid, sparing og investeringer. Det erkjenner Finansdepartementet selv i omtalen av prinsippene for et godt skattesystem. Jeg krever at konsekvensene for investeringer, eierskap og arbeidsplasser blir vurdert grundig før nye belastninger vedtas. Den neste generasjonen trenger bedrifter som kan satse, lære opp folk og gi noen den første sjansen.

På utgiftssiden må vi kunne følge hele regningen. I en rapport fra 2023 dokumenterte Riksrevisjonen store kostnadsøkninger i første byggetrinn av regjeringskvartalet. Tiltak ble kuttet eller flyttet til senere byggetrinn, og Stortinget fikk ikke informasjon om alle endringene.

Det eksemplet viser hvorfor vi må få vite hva som faktisk er spart, hva som er fjernet og hva som bare skal betales senere. En kostnad blir ikke borte fordi den havner i en annen byggefase.

Samme krav må gjelde støtteordninger, administrasjon og tiltak som videreføres år etter år. Offentliggjør resultatene. Endre det som virker for dårlig. Avslutt det som ikke forsvarer ressursbruken. Ingen ordning bør være skjermet fordi den har eksistert lenge eller har sterke støttespillere.

Men dette stopper ikke hos politikerne. Vi velgere må tåle at prioriteringene treffer oss også. Hvilken fordel, støtte eller særordning er vi selv villige til å få mindre av? Hva kan vi gi slipp på for at de som kommer etter oss, skal få større handlingsrom?

Det er lett å heie på de unge så lenge de ikke utfordrer noe vi selv vil beholde. Skal oppfordringen om å våkne bety noe, må vi også være villige til å lytte når de stiller krav.

Jeg krever at politikerne viser hvilke forpliktelser de bygger opp, hvordan de skal finansieres, og hva de prioriterer bort. Og jeg mener vi som allerede har fått mye på plass, må slutte å behandle våre egne fordeler som urørlige.

De unge skal overta Norge. Vi skylder dem et land de har mulighet til å forme, og økonomisk rom til å gjøre det.

Om illustrasjonen: Bildet er min bearbeiding av en plansje fra et foredrag med en sjeføkonom fra SpareBank 1. Originalplansjen oppga ikke hvilken periode skatteøkningene gjaldt. Påstandene må derfor leses med dette forbeholdet. For formuesskatten må både satser, bunnfradrag og verdsettelsesregler inngå i sammenligningen. Selskapsskatt og utbytteskatt må vurderes samlet.

Kilder: Finansdepartementet – Perspektivmeldingen 2024, kapittel 3 og kapittel 4, SSB – offentlige utgifter, Finansdepartementet – prinsipper for skattesystemet og Riksrevisjonen – regjeringskvartalet, rapport fra 2023.